AKP omfavner new wave

Det var flere momenter enn begrepsendringen fra punk til new wave som påvirket en økende positiv holdning til den nye rocken i begynnelsen av 1978. I begynnelsen av januar ga den nye Rock Against Racism-bevegelsen Klassekampen et påskudd til å omfavne den nye bølgen. Rock Against Racism hadde utspring på den britiske ventresiden som reaksjon på den økende oppslutningen til National Front. Fordi artister som Eric Clapton og David Bowie hadde kommet med uttalelser som kunne virke som sympatiserende med den voksende neofascistiske tendensen i England, var det viktig for RAR å markere at rock som uttrykksform både i historisk sammenheng og i samtiden, hadde en overskridende funksjon i forhold til nasjonalitet og etnisitet.

Under den store RAR-konserten i London i april ble Tom Robinson Band (TRB) fremstilt i AKPs husavis, Klassekampen, som rockens store redning og rettferdiggjører mot all undertrykking. TRB var det påskuddet ml-erne hadde ventet på og trengte for å kunne omfavne rocken. Årene i forveien hadde de sett at de var i ferd med å miste en hel generasjon fordi de fortsatt sto hardt på anti-rocklinja. I panikk hadde de avskrevet punk som et komplott fra platebransjen som utnyttet misnøye, desillusjonisme og fremmedgjorthet blant unge. Selv om det var The Clash som var hovedattraksjonen på RAR-konserten i London som Klassekampen dekket, ble TRB omtalt som det sentrale bandet. Bandet skulle redde den desillusjonerte ungdommen fra nynazistene, og samtidig være motvekten til den destruktive «ødelegg og gi faen»-holdningen i punken.

Tom Robinson Band

Tom Robinson Band

I anti-autoritære kretser var imidlertid skepsisen stor. Gateavisa mistenkeliggjorde Tom Robinson for å ha gått over til rock av rent opportunistiske grunner. Musikken ble anklaget for å være kalkulert, og tekstene for folkeoppdragende. TRB passet ikke bare AKP perfekt, men også SV, ettersom hovedpersonen ble knyttet til Socialist Workers Party, som lå et sted mellom de to norske partiene.

Timingen var en ting, de politiske holdingene til bandet var en annen. For det tredje gikk de ut og frontet homo-frigjøringen i England med semi-hiten «Sing If You’re Glad To Be Gay». Ved å omfavne bandet fikk dermed AKP også muligheten til å rette opp skadene av et internt partinotat som hadde kommet på avveie i 1973 og straks ble trykket i NKP-avisa Friheten. I dette såkalte fråsegnet foreslo man i partiet å følge formann Maos linje og definere homoseksualitet som en sykdom og et utslag av vestlig dekadanse. Dette hadde ligget som en klump om foten til ml-erne i forhold til resten av venstresiden.

TRB slapp trailersjåfør-låta «2-4-6-8 Motorway» som single på nyåret, og fra februar holdt de seg inne på Topp10 i åtte uker her hjemme. Bandet ble nesten in-begrepet innen new wave blant sosialister og politisk korrekte, holdt utilslørte masseforførende talerstol-moral-prekener og krevde unison solidaritet gjennom sine formaningsøvelser til de allerede omvendte

Joggi Gjestland, Rockefilla:

Før sommeren 1978 snudde ml-bevegelsen og plutselig skulle alle gamle ml-erne, som før ville ta livet av meg, ha meg med på sommerleir og den slags. Det ble for meg det første farvel med pønken, ikke musikken, ikke kulturen, men det skjedde en stor forandring da den ble omfavnet av venstresiden.

AKPs skifte i forhold til rock kom ikke alene gjennom et band som TRB, men var en direkte følge av et vedtak som skjedde på den andre siden av kloden over ett år i forveien. Etter Maos død i 1976 brøt Kina med sitt marxist-leninistiske fyrtårn i Europa, Albania. For å holde seg inne med Kina var et brudd med Albania uunngåelig for AKP. Men Sentralkomiteen i partiet begynte å forberede seg på bruddet med Albania minst ett år før det ble vedtatt på generalforsamlingen i slutten av 1978. Allerede i begynnelsen av året fikk rock og (og punk gjennom new wave) en oppsiktsvekkende forhøyet status i deler av partiet. Man begynte å se positivt på at denne subkulturen faktisk uttrykte og kanaliserte samfunnskritikk, og ikke bare var et komplott fra musikkindustrien.

Også i Det Norske Studentersamfundet (DNS) satt det Sentralkomite-medlemmer som hadde gått god for å slippe til en diskusjon om rockens progressive funksjon i kulturutvalget i Studentersamfunnet.

I begynnelsen av 1978 bestemte plateselskapet MAI seg for å lage ungdomsrockplate med folkrockgruppa Veslefrikk. Bandet hadde siden starten trekvart år i forveien skiftet ut en del medlemmer og fått med seg Anne Grete Preus (eks-Yenan) som frontfigur. Sammen la de strategien for hvordan de skulle engasjere ungdom som ml-erne følte de ikke hadde klart å trekke til seg. I midten av januar gikk MAI ut i Klassekampen og reklamerte for prosjektet. Gruppa var i full gang med å komponere og hadde satt opp en liste med stikkord for områder plata burde ta opp, som arbeidsløshet, undertrykking i jobben, karakterer i skolen, fritidstilbud, unge jenter, innflytterungdom, t-baneungdom, motorsykkelungdom og anti-imperialisme. En av deres mest kjente låter (med en tekst skrevet av Terje Wiik), «Vi mener ikke i morra, vi mener i dag», som handler om Slottsparken-opptøyene, framsto svulstig og slagordpreget, og kritikerne stemplet den som sosialarbeider-rock.

Med Veslefrikk prøvde MAI for første gang å henvende seg direkte mot ungdom

Med Veslefrikk prøvde MAI for første gang å henvende seg direkte mot ungdom

Jan Olufsen, City Rockers:

På No More Heroes framsto Stranglers som trotskister og det hata AKP mer enn noe annet. Internasjonal sosialisme var de veldig mot. Det skulle være sosialisme i ett land, lukket fra resten.

Den siste mandagen i februar bestemte også kulturutvalget i DNS seg for å sette rocken på dagsorden. Rød Front gjennom kulturutvalget brukte en hel kveld på å diskutere rockens klassekarakter, og spurte seg selv om rocken kunne ha en progressiv funksjon samtidig som den hadde en reaksjonær klassekarakter. Det var «enighet om at all musikk har klassekarakter,» at «skillet mellom funksjon og klassekarakter er viktig,» selv om det var en «motsigelse på betyding av å diskutere klassekarakteren uavhengig av funksjon.» Konklusjonen på møtet ble at «rocken til en viss grad kan brukes per i dag og ha en progressiv funksjon,» selv om den ble «skapt i platestudio av borgerskapet.» Dette rimte med AKPs nye linje som forplantet seg nedover i partiapparatet og de tilstøtende organisasjonene partiet kontrollerte. Slike perspektiver kan være vanskelige å fatte i dag, men spørsmål som «ville rocken være en ting man kunne glede seg over i et klasseløst samfunn?» ble diskutert langt utenfor AKPs indre krets i 1978. Kulturutvalgets konklusjon ga grønt lys til rockearrangementer i Rød Fronts regi.

Da AKP-erne i Studentersamfunnet fant ut at Stranglers var trotskister, fikk de kalde føtter og avlyste konserten

Da AKP-erne i Studentersamfunnet fant ut at Stranglers var trotskister, fikk de kalde føtter og avlyste konserten

Hadde de diskutert rockens funksjon noen uker tidligere, hadde de sannsynligvis rukket å hyre inn Tom Robinson Band til Chateau Neuf i april, da bandet var på turné i resten av Skandinavia. For da kulturutvalget fikk tilbud om å booke inn punkbandet The Stranglers fra London, sa de først ja, men snudde senere etter å ha tatt for seg tekstene på bandets siste album, No More Heroes. Kulturutvalget hadde først kun hørt på debutalbumet Rattus Norvegicus, som i det vesentlige kretset rundt bohemtilværelsen på vei opp eller ned av rennesteinen, der omgang med prostituerte i forskjellige former ble behørlig omsunget. Titler som «London Lady» og «Princess of the Street» kunne nok provosere progressive feminister, men det var ikke reaksjonært i seg selv å synge om prostituerte.

Da arrangørene kom over teksten til «No More Heroes» like før bandets turnébuss nådde landegrensen, var det nesten for sent å snu. Innholdet var likevel for kontroversielt til å passere. Teksten hyller blant andre Lev Trotski, riktignok som en helteskikkelse som aldri oppnådde noe.

Harald Fossberg, Hærverk

:»>Det var i hvert fall en fem-seks stykker av oss som ikke kom inn. Vi begynte å bli litt irriterte for det kom en del damer med palestinaskjerf, de kom kvitrende ned, «hei, hei» og sånn, og de gikk bare rett inn, de skulle bare sjekke opp en fyr fra en folkehøyskole eller en lektor i baren, ikke sant, det var bare så tragisk. Jeg sto utafor, køa var begynt å gå, så sa vakta til slutt «kom inn da». Så kom jeg inn rett før siste låta – «Toiler on the Sea».

DNS ville ikke gi trotskister innpass på deres scene, det var en for stor fallitterklæring. Nå hadde de akkurat akseptert å gi rocken innpass, men trotskister, nei, der gikk grensen! Punkrock hadde inntil få uker i forveien vært definert som reaksjonært, og et punkband som i tillegg hyllet Trotski var i så måte dobbelt reaksjonært. Kulturutvalget måtte tross alt stå til ansvar ovenfor Rød Front som igjen måtte svare for beslutningen overfor NKS (Norges Kommunistiske Studentforbund) som igjen var direkte underlagt AKP (m-l). «Kontakten med AKP skal skje etter den demokratiske sentralismens prinsipper, jfr. vedtekt», sto det svart på hvitt i reglementet. Dette ble for mye å stå til ansvar for. Avlysning var kulturutvalgets eneste mulighet!

Dermed var det klart at Stranglers ikke fikk holde konsert i Chateau Neuf. I hui og hast fikk impressariobyrået booket bandet over til Club 7, som hadde en ledig kveld. Der rakk man ikke å annonsere konserten i Dagbladet før samme dag, de faste gjestene gikk stort sett på Club 7 uten å bry seg for mye om hvem som spilte. Men 20-årsgrensen ekskluderte mange fra å få med seg konserten.

Konserten ble en gedigen energiutladning for de som til slutt kom seg inn. Ikke ble den stoppet da en av de som ble avvist i døra ringte inn en bombetrussel heller. Men det mest oppsiktsvekkende var likevel publikums reaksjon. Først som en hoppende pogoklump foran scenen mens Stranglers dro buldrende versjoner av «No More Heroes» og «Something Better Change». Etterhvert begynte flere og flere fra salen å hoppe opp på scenen og før det hele var over var det umulig å skille bandmedlemene fra de innfødte. Enkelte forsynte seg av band-ølet på scenen uten at musikerne fikk gjort annet enn å grynte.

Scenen ble raskt overtatt av publikummere som danset, sang og pratet med bandmedlemmene. De iherdigste hadde nok en stor kveld. Varmen i går kveld kom mest fra den harde kjernen som hoppet opp og ned i imponerende fysisk utfoldelse. Og som selvfølgelig gjorde at de resterende 3/4 av publikum i salen ikke så noe av det som foregikk.
Tor Marcussen, Aftenposten

Konserten hadde vært en milepæl. Ikke på grunn av bandet, men på grunn av publikum som ikke ville sitte på Club 7. De stormet heller scenen og insisterte på å få dele på mikrofonene. De lot seg ikke snakke til rette av vaktene, men forstatte å riste i Jean Jaques Burnell og Hugh Cornwell mens de hoppet opp og ned. Den nye sammensmeltingen av artister og publikum på konserter var en direkte og kanskje overdreven reaksjon på den enorme avstanden som hadde vært, men like fullt et uttrykk for gjensidig bekreftelse og respekt. Men takket være ml-erne i Rød Front var det bare de over 20 år som fikk oppleve det!

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.