Norsk fanzinekultur 1977

Langt borte fra de etablerte presseredaksjonene og partikontorene ble det på 70-tallet formet en rekke sære, rabulistiske og anti-autoritære publikasjoner. Den norske fanzine-kulturen hadde i sin tid oppstått innenfor fandom/fantasy- og sf/sci-fi-litteraturen. Rundt omkring i landet fantes det eksentriske skruer som ville dele noveller, dikt og indre driftsliv med tilfeldige og påtvungne lesere og trosfeller. Man kunne komme over disse publikasjonene et svært selektivt utvalg av bokkaféer og butikker. Men det meste av distribusjonen foregikk gjennom brevveksling direkte med utgiver, og i de mest ytterliggående tilfellene fungerte utvekslingen mellom fanzineutgivere omtrent på samme måte som forvrengte julebrev til slekt og nære venner. Interne og private meldinger formulert med varierende mengder humor og ironi, men også mye alvor. Aardvark var en sånn blekke, Angeldroftisk Varp en annen.

Sci-fi, okkultisme og drømmer var innholdsstikkord i fanziner i miljøet rundt eksentriker Leonard Borgzinner. I 1977 ga Borgzinner ut tre nummer av Somnambula, som kretset rundt forfatteren schizofrene liv og tvangstanker og til tider var sterke søknader om innleggelse på lukket avdeling. Somnambula pekte samtidig fram mot første nummer av fanzina 666, som ikke ble ferdig før våren året etter. Flere ganger ble arbeidet med 666 nevnt i Somnambula-spaltene

Leonard Borgzinner selvpresentasjon i fanzina Somnambula 1977.

Jeg har vært på kanten til flere mentale sammenbrudd. Jeg regner meg som schizofren. Jeg er anarkist. Jeg har ingen enkle svar. Jeg er nihilist og kyniker hva dette samfunnet angår. Jeg vil aldri selge min arbeidskraft. Jeg imøteser teknokratiets og kapitalismens totale undergang med spenning. Jeg er ingen messias eller livsstilsposør. Jeg har behov for å leve ut min aggresjon, og jeg gjør det. Jeg kommer fra en overbeskyttet tilværelse. Gjerne slik i små arbeiderklassfamilier. Jeg er suicidal. Jeg hallusinerer. Jeg har gjort det meste, men ikke ofte. Jeg har perverse tendenser. Jeg tror ikke på moral eller tingenes hellighet. Jeg er opptatt av anti-psykiatri, naturmystikk og punkrock. Jeg digger Clash, Patti Smith og Sex Pistols, og selvsagt Velvet U, Iggy og Lou Reed. Jeg leser lite skjønnlitteratur og foretrekker William Burroughs, min litterære læremester. Jeg er ikke straffet, men har hatt nok bråk med myndighetene til å hate dem. Jeg har ingen løsninger og ingen plan med dette. Hvis jeg kan avmytologisere undergrunnen og gjøre mer streite lesere fortrolig med den, så har jeg gjort noe. Dette samfunnet må forandres. Noen må rive, noen må bygge. Jeg føler meg mest hjemme med riving. Jeg er kanskje eksibisjonist; men venter meg ingenting av noen. Dette er min journal fra et søvngjengersamfunn i oppløsning. Jeg skriver ned det jeg ser.

Av frittstående blader med relevant musikkstoff fantes ellers selvfølgelig Gateavisa, i tillegg til [(magazine) Info (magazine)] fra Halden som begge skrev litt om punk. Bortsett fra disse befant Østlandet seg i et musikalsk vakuum. Rock’n’roll-blekka Whole Lotta Rockin’ og den progressive Vår Musikk hadde begge gått inn etter henholdsvis fire og to års drift.

Det finnes ennå mennesker

Som tror på Nordli

Sosialdemokratiet

Teknikkens velsignelser

Politikerne

At jorda er flat

Det finnes ennå mennesker

© Robert Ommundsen, 1976

fra Deije Shit #1

Om alle mennesker var kopier

Av deg

Ville du elske da?

Om alle kropper

hadde en sjel

Ville du forstå naturen da?

© Oddvar Brekkan, 1976

fra Deije Shits #1

Nye Takter kom med sitt første og eneste nummer for året midt i sommerferien, men det var pinlige greier. På forsiden hadde de en revyskuespiller oppi en søppelkasse og framstilte det som punk, mens resten av nummeret inneholdt stort sett utdatert progrock eller danseband. Nye Takter var imidlertid ikke en fanzine, men en selvtitulert Veggavis, der leserne nesten uten forbehold ble lovet å få innsendte artikler på trykk.

En opprinnelig Oslo-fanzine som opererte med samme intensjon, var Deije Shits. Deres første nummer kom allerede våren 1976 og var et oppriktig forsøk på å bygge bro mellom science fictionfanzine-kulturen og motkulturen á la Gateavisa. Ved å publisere hele to diktsamlinger mellom permene i det første nummeret som egentlig het [«Det_er_ingen_jassplate_egentlig,_sa_han_til_Sunnmørsposten» «Det er ingen jassplate egentlig, sa han til Sunnmørsposten»], ga meta-anarkistene og redaktørene Robert Ommundsen og Dave Jørgensen beskjed om hvor i landskapet de hadde ambisjoner om å legge seg gjennom den anti-autoritære Villeder’en (redaksjonen hadde ingen tro på ledere): «Hva er dette? En fanzine? (amatørtidsskrift for science fiction-fans). En diktsamling? Egentlig ingen av delene, eller kanskje litt av hvert. Vi prøver å bevege oss utenfor de snevre grensene mange andre utgivelser befinner seg innenfor. Er det motkultur? Både ja og nei.»

Selv om fanzina var preget av initiativtakere med en forholdsvis lemfeldig omgang av psykedeliske droger, mye peace & love-filosofi, var det samtidig deler av innholdet som dro i retning av nihilistisk punk-attitude, i et desillusjonert vakum av knuste håp, skuffelser, ironi og dyrkingen av det fremmedgjorte.

I det første nummeret fantes det også en lang egenprodusert artikkel om Captain Beefheart og Hans Magiske Band, og en oversettelse av H. P. Lovecraft, kalt Det Hvite Skipet. Musikkstoffet ble fulgt opp i #2 («Det er ikke noe fotballnummer egentlig sa han til det er ingen jassplate egentlig sa han til Agderposten») som kom høsten 1976. Blant desillusjonerte tegneseriehistorier, noveller, Lovecraft-oversettelser og dikt, fantes også en artikkel om Hawkwind, og trolig det første som er skrevet om Motörhead i noen norsk publikasjon.

For å underbygge den flate strukturen i bladet listet redaksjonen også opp navn og adresse på samtlige bidragsytere. Da Deije Shits #3 kom ut i begynnelsen av februar 1977, hadde begge initiativtakerne flyttet til Sørlandet, men det hindret dem ikke i å slippe til Tore Neset, som fikk debutere med dikt over to sider. Mannen ble presentert som Tore «Pønk» Neset. Dette er trolig første gang noen skrev [«pønk» «pønk»] med «ø» offentlig i Norge, tre uker før Rockefilla gjorde det samme, og før de fleste nordmenn i det hele tatt hadde kjent igjen den engelske originalbetegnelsen.

Men uansett om Deije Shits var først ute med å skrive [«pønk» «pønk»] på norsk, var Trondheim i 1977 den eneste byen det skjedde noe avgjørende i retning av et samlingspunkt for framtidig norsk punkkultur. 28. februar dukket Norges første punkfanzine opp, og samme dag som den lokale massemønstringen Trøndersk Mesterskap i Pop gikk av stabelen, ble Rockefilla, med undertittelen «Støtt dei lokale pønkarane», delt ut gratis for publikum og musikanter. Bladet var en utbryter-fanzine fra forløperen Asfalt-filla.

Rockefilla ga ut seks numre i 1977, økte fra åtte til 28 sider, fra 500 til 1000 eks i opplag, fra å være gratis til å koste 2–3 kroner.

Med Rockefilla fikk byens freaks og punk-tilhengere en kanal for formidling av musikk, musikere, spillesteder, salg og kjøp av plater, utveksling av meninger og motsetninger, alle de ingredienser som skal til for å utvikle en felles identitet og et miljø. For folkene i miljøet rundt Rockefilla var punken kanskje først og fremst den ærlige og ikke-kommersielle rocken som de så i en ny bølge energisk musikk fra en ny generasjon utøvere, først og fremst i amerikanske New York-artister som Patti Smith, Richard Hell, The Modern Lovers, Tom Petty & The Heartbreakers, Ramones og Television. Med seks numre på ett kalenderår satte Rockefilla preg på det trønderske motstrømsmiljøet, og var sammen med Gateavisa de eneste som fordomsfritt og grundig presenterte Sex Pistols’ besøk i både Oslo og Trondheim.

Entusiasmen, energien og det voldsomme pågangsmotet redaksjonen i Rockefilla ga uttrykk for smittet over på flere av de som fikk tak i de første numrene. Fanzineproduksjonen spredde seg, og i løpet av kort tid fikk byen flere fanziner. Først dukket fanzina The Rocker opp, gitt ut av Jan Swensson (alias Speil Egg, nå forlagssjef i Damm) og var ansvarlig for tre numre i 1977. Den inneholdt lite stoff om lokale grupper, lite om punk, men var på linje i forhold til en felles forakt for disco-musikk. Innholdet var preget av «de gamle, gode» gruppene, som artikler om Led Zeppelin, Thin Lizzy og Rainbow visste, i tillegg til new wave-bandet The Motors.

Den neste fanzina bar navnet New Wave og ble gitt ut av Geir Nymark, gitarist og leder i Trondheims første egenerklærte punkgruppe, The Pigs. New Wave hadde annonsert sitt første nummer siden tidlig i april gjennom Grovens spalte, men dukket ikke opp før i november. Ingen vet hvor mange nummer som egentlig kom ut av denne blekka, men #12 (?!) er en tre-siders, passe rotete og usaklig lefse med undertittelen i beste Sniffin’ Glue-stil «for Flathead’s and Punks», priset til 20p og forfattet på engelsk.

Helt på tampen av året kom det nok en fanzine fra Trondheim, Punkenstein. Det mest oppsiktsvekkende med denne var at den var laget av veldig unge folk – 12 år gamle – og ikke som Rockefillas motkulturelle veteran-redaktører. I lederen, forfattet av redaktørene Sindre Kartveit og Torgeir Vikan (og muligens medarbeider Ask Brantenberg – som var 15), slo de klart fast at de var «lei av alt ABBA- og Smokie-diggeriet som foregår rundt i avisene».

Fanzinefloraen i Trondheim bekreftet at byen hadde en oppvåkning på gang i forhold til den nye musikkbølgen. I ettertid står kun Rockefilla igjen som byens musikalske motstrømsalternativ, men de øvrige fanzinene viser et mangfold av innfallsvinkler til gjør-det-sjøl-kulturen, som skulle realisere seg ytterligere i året som lå foran. Resten av Norge lå fremdeles i dvale, og fanzine-produksjonen hadde ennå ikke oversteget sci-fi-fanzinenes intern-nivå forut for punkfanzinene. Dette skulle endre seg i 1978.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.