Filth and Fury in Trondheim

Historien om punkrockens inntreden i Trondheim, skiller seg radikalt fra resten av landet. Grunnene til dette er flere, men hovedæren må tilskrives Adresseavisens London-korrespondent – ingen ringere enn Stein Groven, alias Casino Steel – som hver onsdag fôret trønderne med siste nytt fra Londons rockeverden. I tillegg, og kanskje vel så viktig, er oppstarten av den egenproduserte punkfanzina Rockefilla, som dukket opp allerede i slutten av februar 1977. Men Groven hadde forsynt trøndere med eksklusive rapporter fra Londons musikkliv siden 1971, og hans kjennskap og nettverk gjorde ham i stand til å formidle punkens framvekst som det naturligste i verden. I juli 1976 skrev han at engelskmenn «ikke lenger [er] interessert i å overvære en 6-timers trøtt jam med grupper som Grateful Dead» (etter at Wembley-konserten deres måtte avlyses pga. sviktende billettsalg). To uker senere skrev han indignert om at «alle» de store rockegruppene har gått over til å spille funk framfor rock, og priste en ny undergrunnskampanje som hadde kommet opp med jakkemerker med påskriften «Bring Back Beat» og «Funk Stinks». Sånn sett la han grunnlaget – både for seg selv og leserne – til å kunne se punken som rockens redning.

Lars Olufsen, Liliedugg:

Unge Groven var temmelig på banen i 1976. Han hadde et utrolig klarsyn for hva som rørte seg i musikklivet – ja, han spådde jo til og med at disse gruppene ville bidra til store omveltninger i musikk-bransjen. Men det jeg tror Groven aldri har fått med seg er det sosiale, politiske og kulturelle opprøret som lå i punken. Han så mest på det som en gjeng bakgårdsgutter som drakk øl og hadde det gøy. Groven er opptatt av å være tøff og gå mye på fylla og spille tøff musikk, at en mann er en mann.

Groven rapporterte stadig om flere konserter der unge punkband uten kunstige gimmick og glamorøse opptredner igjen viste vanlig ungdom noe de kunne identifisere seg med. Musikalsk sett var sammenligninger med tidlig Rolling Stones og The Pretty Things det nærmeste han kom, men konsertene hadde «en energi og en råskap man ikke har sett siden 2. verdenskrig». Sjarmerende nok innrømmet han at han skalv i buksene når horder med «bakgårdsramp» veltet gjennom lokalet under punkfestivalen på 100 Club i september, men ikke mer enn at han priste Sex Pistols’ originalitet. I profetiske vendinger spådde han «at de kommer til å sjokkere og skremme på en større måte enn selveste Rolling Stones», før han avsluttet med å forsikre leserne om at bandet var akkurat hva denne trøtte popverdenen nå trengte!

Groven skrev blodferske konsertrapporter hver uke, og ofte kom disse på trykk allerede morgenen etter. Konsertene var ferdig før elleve om kvelden og Groven var ikke var snauere enn at han ringte opp redaksjonen umiddelbart etterpå og dikterte hva som skulle skrives. Således var Adresseavisen i stand til å formidle entusiatiske inntrykk før konsertsuset hadde lagt seg i Grovens hode.

I løpet av høsten 1976 feiret han grupper som Ramones, Clash, Vibrators, Damned, Flamin’ Groovies, AC/DC, Runaways, Eddie & The Hotrods, The Heartbreakers og åpningen av The Roxy Club (anmeldelsen sto på trykk i trønderavisa 5–6 timer etter at Generation X hadde gått av scenen!) – som endel av det som ga (musikk)livet mening, nytt blod og slik bidro til å redde rocken. Samtidig uttrykte han stadig oftere en oppgitthet over boring old farts, som han etter beste evne hadde fornorsket til trøttsekker. Han avsluttet 1976 med å spå at 1977 ville føre med seg en ny britisk invasjon i popverdenen, svarte saklig på kritikk fra lesere som var sjokkerte over at han skrev nedsettende om de gamle rockebandene som Stones og Zeppelin, før han anbefalte resepten for en anti-sosial romjul: «Hvis du ønsker deg en LP som med sikkerhet gjør at du blir alene hjemme nyttårsaften, så ønsk deg The Ramones, og spill den på «full guffe» hele mellomjulen. Hvis ikke denne tar knekken på dine foreldre, så forsøk i tillegg med The Sex Pistols’ nyeste singel, «Anarchy In The UK», da denne er garantert til å få begeret til å flyte over.»

Adresseavisens lesere kom gjennom Grovens spalte i en meget fordelaktig nyhetsposisjon sammenlignet med resten av landet. De hadde fått en fordumsfri innsikt i den britiske punkens fødsel og en unik mulighet til å nærme seg punkens vesen uten riksavisenes tabloide nedrakking og avvisning av en nødvendig renovasjon av den utdøende kunstformen rock. Man kan si det er en skam at Groven skrev for en trøndersk regionsavis, og ikke for en av riksavisene i Akersgata, for det kunne virkelig utgjort en forskjell hvordan hans innsikt kunne ha påvirket framstillingen av punken.

Stein Groven fortsatte å skrive eksklusivt for trøndere i Adresseavisen, også i det vi passerte inngangen til 1977. Han oppdaterte Adresseavisens lesere, ikke bare med britiske navn og artister, men også trønderske. Det Trondheims-baserte punkbandet The Pigs fikk eksempelvis aller først spalteplass i Grovens spalte.

Stein Groven, London-korrespondent i Adresseavisen:

Jeg hadde ingen formening om at mine skriverier hadde noe påvirkning på rocken i Trondheim. Men jeg fikk en del sinte leserbrev fordi jeg rakket ned på de gamle heltene. Jeg hadde egentlig liten kontakt med folk hjemmefra, selv om Geir Nymark kom til London på besøk en gang. Wannskrækk var det første trønderbandet jeg fikk sansen for, og det liknet veldig på det som hadde skjedd i London noen år i forveien.

Casino Steel, The BoysCasino Steel, The Boys

Åge Utnes, Rockefilla:

Gjennom onsdagsspalten fikk vi blodfersk info fra en atskillig større by som lå svært langt unna det innavla og delvis innfule trønderske mentale miljøet. Å si at Grovens troverdighet er begrenset, vil jeg personlig si at er litt vel negativt. Groven var et troverdig tidsvitne, litt forvirra i svingene, men hvem var vel ikke det?

Her hjemme eksisterte det ingen musikkpresse, verken på lokalt eller nasjonalt plan. Men allerede på senvinteren kom den første trønderske punkfanzina, Rockefilla, ut. At Rockefilla kom ut i Trondheim, var ikke tilfeldig, men det skyldtes nok ikke ene og alene Grovens punkartikler. Trondheim hadde lenge hatt et levende tungrockmiljø og hadde i flere år hatt stormønstring av pop- og rockmusikk gjennom Trøndersk Mesterskap i Pop. Byen hadde i tillegg et såpass stort musikkinteressert publikum at av utenlanske artister som besøkte Norge, kom også de fleste innom Trondheim. Rockefilla hadde røtter i Asfaltfilla, en anarkistisk fanzine som hadde mye til felles med Gateavisa og Vannbæreren i innhold, men i form liknet den mer på samtidige rabulistiske fanziner med et noe snevrere nedslagsfelt.

Joggi Gjestland, Rockefilla:

Det engelske slagordet Support Your Local Punks var utgangspunktet, og vi laget en heilnorsk variant. Punk måtte skrives på norsk, så det ble Pønk. Det er vel greit. Skulle det være en parallell til det politisk korrekte på den tiden, må det i så fall oppfattes som ironi. Dette var 70-tallet og m-l’erne hadde stor innflytelse på kulturen. Det var ikke et uttrykk for å være PK.

Rockefilla kom i A5-format, kopiert på elektrostensil, ingen bilder, kun maskinskrevet tekst som var nedfotografert fra A4. Nummer 1 bar undertittelen «Kontrollert galskap på prent». Begrepet «kontrollert galskap» var et begrep som året i forveien var brukt om Bredo Greves spillefilm Heksene fra den forstenede skog, og var et uttrykk ladet med mye anarkistisk kraft og en sterk motvilje til å la seg sluke av det kapitalistiske samfunnet.

Rockefilla kom ut akkurat i tide til Trøndersk Mesterskap, 28. februar 1977, og hyllet punken som det mest saliggjørende. Slagordet Støtt dei lokale pønkarane ble lansert, i betydningen ærlige, ikke-kommersielle rockeband. Fokuset lå på det lokale og de gjorde et seriøst forsøk på å presentere det de kalte trønderpunk, Burn II. I tillegg inneholdt det åtte-siders førsteummeret hyllest til Patti Smith, Doors, John Cale, The Modern Lovers. I forsøk på å stimulere norsk rock ble Bazars Drabantbyrock og Matheus’ Musikk fra Balders Hage børstet støv av. Med Rockefilla fikk trønderne sitt eget organ og samlingspunkt for videre aktivitet. Det skulle bety enklere organisering av den delen av rockebandkulturen som ønsket å operere på siden av de etablerte institusjonene. Redaksjonen ble kvitt opplaget på 500 eksemplarer i løpet av kort tid, mye takket være at det var gratis. I Adresseavisen fikk de også oppmerksomhet og forkynte at de ville «spre litt opplysninger om punk-rock, som vi mener er den eneste ærlige formen for musikk».

Adresseavisen så seg nødt til å følge opp den nye trønderske rocken, da de noe motvillig presenterte The Pigs i midten av mai som – Norges første punkere? – Da hadde Stein Groven fra sin residens i London omtalt The Pigs ved tre anledninger, og tvang trondheimsredaksjonen til å følge opp saken hjemmefra. Lederen av bandet – Geir «Slashand» Nymark – påsto endog at de hadde et britisk plateselskap på hånda som var villig til gi ut singelen «Come On».

Joggi Gjestland, Rockefilla:

Geir Nymark var et fenomen. Notorisk bråkmaker og løgner, men jeg tror ikke han forventet at man skulle tro ham. Det bare rant løgner ut av ham i ett kjør. Jeg hadde stor sans, men det var ikke lett å spille i band med ham. Vi kom aldri lenger enn til å bli nektet opptreden på en gratiskonsert. Vi øvde faktisk noen ganger også. Jeg tror ikke de andre besetningene heller opptrådte noen ganger.

Fatah Morgana på Trøndersk Mesterskap 1977Fatah Morgana på Trøndersk Mesterskap 1977

Groven fortsatte å forsyne trønderne med plate-anbefalinger fra fremadstormende britiske punkband som ofte lå i forkant av utgivelsesdatoen. Trøndere fikk således ekstra god oppdatering på hva som skjedde ute i den store verden. På den andre siden lot Rockefilla til å bli stedet og kilden til nær og lokal info. Før sommeren kom det ut fire numre, fra nummer tre var det slutt på å gi bort gratis (nå en krone), og fra nummeret etter ble opplaget doblet til 1000!

De intervjuet Åge Aleksandersen, kommenterte og kritiserte Trøndersk Mesterskap grundig, omtalte lokale grupper som The Pigs, Fatah Morgana og rockeoperaen Vi har det på tunga, samtidig som de fortsatte å holde punk/new wave-fanen hevet som et skjold mot den oppkjøpte og tannløse kommersmusikken. Status Quo, Tom Petty & The Heartbreakers, Television, Runaways og redaksjonmedlemmenens åndelige leder – Patti Smith – ble hedret som ærlige rockere i punk/new wave’ns ånd, like så Lou Reed, Van der Graaf Generator og Edgar Broughtons Band.

I nummer fire publiserte de en informativ og glødende artikkel om punk- og garasjeband fra 60-tallet som The Pretty Things, Troggs, Iggy & The Stooges og Velvet Underground. Sex Pistols ofret de ofte spalteplass, og i samme nummer ga de leserne masse tips om en rekke nye London-band som var verdt å sjekke ut, samt hvilke klubber som hyra inn de samme bandene.

Likevel var det i moderblekka Asfaltfilla at det første norske forsøket på en filosofisk utredning av punken fant sted, skrevet av André Lister (som selv hadde brutt ut av Asfaltfilla for å skrive friere om musikk i Rockefilla). Det ble argumentert for at punk var et anti-intellektuelt fenomen, som ville bort fra den livsdrepende, teoretiske analysen, i det denne fornektet «det schizofrene jeg» og «dermed har fått det moderne menneske til å sloss med seg selv og fornekte sin egen natur». Man måtte selv ha vært gjennom den intellektuelle fase for å gå tilbake til en enkelhet som var blitt borte, blitt fornektet. Punk var således anti-intellektualisme og beveget seg på et plan der alle kunne begynne. Der alle kunne begynne å tro på sine egne muligheter til å uttrykke seg, og i sin iver konkluderte forfatteren med at han var en nærmest punkbuddhist, og alltid hadde strevet etter å bli «dum, skikkelig dum.»

Joggi Gjestland, Rockefilla:

For Rockefilla var det som skjedde i Trondheim viktigst! I starten fantes det ingen som kalte seg punkere, men vi skrev om mange av dem som om de var det. Det deilige var at det var ingen som visste hva punk var, så vi kunne definere ting selv. Vi leste Grovens rapporter, selvsagt. Men vi leste jo også engelske/amerikanske musikkaviser og holdt oss oppdatert. Det var på den måten vi ble oppmerksom på punken. Men Stein Groven hører definitivt med blant pionerene.

Samtidig holdt Groven trønderfolket oppdatert på alt fra hvilke kjendiser som ble observert på hvilke punkkonserter til hvor i verden Johnny Thunders eller Sex Pistols til enhver tid befant seg. Han observerte også at punken ikke bare hadde forandret musikken, men også fortrengt langt hår og sjømannssleng i buksene. Samtidig ga han rapporter om sin egen gruppe, The Boys’ gryende suksess i Frankrike (som han tolket som starten på en ny britisk popinvasjon av Europa) og at spytting var den nye moten publikum hyllet sine artister med. I tillegg spådde han at The Clash utvilsomt kom til å bli en av 70-årenes mest populære grupper – etter at de fikk publikum til å knuse alle stolene under en konsert på Rainbow Theatre!

Likevel, og ganske paradoksalt virket det ikke som om punken verken ble forstått eller på annen måte tatt vel imot i resten av kulturredaksjonen i Adresseavisen. Da redaktør Ulf Dalheim skulle oppsummere sitt opphold i London i mai, la han seg på en diplomatisk linje med formuleringer som uttrykte «på den ene side« og «fra andre hold blir det hevdet», og var ikke synlig imponert over musikken, energien eller nødvendigheten av den nye musikkbølgen. For redaktøren var Sex Pistols først og fremst en sjokkgruppe, og det musikalske kom i annen rekke for grupper som dem.

Da det var klart at Pistols skulle gjeste Trondheim, skrev Dalheim en lengre artikkel om gruppen basert på presseskrivet fra plateselskapet, men krydret med en oppfordring til leserne om å ta med seg sikkerhetsnålene (for det «skulle faktisk ikke forundre oss om gruppen stiller med sikkerhetsnåler i ører og nese»).

Groven rapporterte uka før den smått sensasjonelle Norges-debuten at han hadde snakket med Pistols-trommis Paul Cook og slik blitt gjort oppmerksom på Skandinavia-turnéen. Han sammenliknet den kommende konserten med et tenkt besøk av Rolling Stones i Trondheim i 1965, for å sette det hele i perspektiv. Virgin Records hadde klart å holde det hele hemmelig for britisk presse for å unngå ytterligere skandaleoppslag. «Gå for all del ikke glipp av konserten i morgen, da folk her er villige til å betale en formue for sjansen til å se denne gruppen!»

Konserten i Studentersamfundet i Trondheim ble ikke den samme intime opplevelsen som på Pingvin Club. Til det var lokalet for stort. Men hele 700 hadde funnet veien dit, ifølge Rockefilla, og selv om lyden var høy, og «mange hadde pønka seg opp for anledningen», førte mangelen av trengsel til at den forventede direkteoverføringen av kraft uteble da bandet blåste i gang med «Anarchy In the UK». Nesten ingen danset, det var ingenting å ta i, nesten ikke en sidemann engang. «Folk blei sittende inne med energien».

Til Rockefilla klaget Rotten etterpå over at publikum satt stille på stolene sine, understreket at de så på seg selv som et danseband og foretrakk ditto respons. «Det øredøvende bråket hamrer mot trommehinnene mine. Jeg står bare en halv meter fra de svære høytalerkassene. Hodet rister av lufttrykket og de kraftige lydbølgene. Smerten er uutholdelig», klaget billedreportasjebladet NÅs utsendte, før han festet blikket på bassisten, «en blek, mager fyr. Det sorte håret står rett til værs. Naken overkropp. Han ruller tungen rundt i munnen. Løfter litt på overleppen og sender en kraftig spyttklyse ut i menneskemassen. De lar seg ikke spørre to ganger. Spytter tilbake. Som en liten utveksling av høflighetsfraser …» 15–20 tenåringer hadde stilt seg opp foran Sid Vicious ved scenekanten og på kommando hadde spyttklysene regnet tilbake.

Geir Moron, The Moron:

«Stop that fuckin’ spitting». Det var fett, asså. Men det var ikke mange punkere i Trondheim i 1977. Det var noen posører, så var det meg, så var det en tre-fire andre. Forakt for samfunnet, den er jeg helt med på, asså. Johnny Rotten så nok på seg sjøl som smartere enn alle de andre, han hadde regna det ut, han. Han var så smart at han prøvde å få med seg resten av sin aldersgruppe til å si «hei, fuck det her, dette gidder vi ikke lenger».

Men spyttingen var ikke endel av showet, selv om engelske punkkonserter hadde utviklet seg til orgier i duskregn det siste halvåret, var ikke dette en respons Pistols var forkjempere for. «Sid spytta etter en journalist han kjente igjen fra Oslo, men de foran misforstod og spytta tilbake. Det er vanskelig å konsentrere seg da. Sid spytta fordi vi ikke liker journalister. Engelske journalister tror de er stjerner, de tror vi eksisterer for deres fornøyelse. Så de kan ha noe å skrive om», forklarte Rotten til fanzineredaktør Åge Utnes noen timer etter konserten og la til at bandet foraktet britiske journalister og hadde skrevet den neste single-låten, «Pretty Vacant» til dem.

Sola Johnsen, Wannskrækk:

Det var den første ordentlige konserten jeg var på, og med det bandet jeg digget mest i verden! Det var en stor opplevelse. Hadde drukket en par-tre eksport og var en litt brisen fjortis. Det største var da de entret scenen og sto der som levende legender: Johnny, Sid, Paul og Steve. STOOORT! Hadde til da bare hørt singlene «God Save» og «Anarchy», så vi kjente bare igjen de låtene. Da «God Save» kom, var det bare «Yeaaah!». Det singlet i ørene mine etterpå fordi de spilte så høyt. Sid vrengte opp bassampen midt i konserten fordi vi spyttet så mye. Vi trodde jo det hørte med …

For majoriteten av de frammøtte ble konserten monoton, ettersom ingen hadde inngående forhold til det uutgitte materialet deres. «I det lydinferno som serveres er tekstene nærmest umulig å oppfatte, dessuten er de fleste melodiene totalt ukjente for publikum», bekreftet Ulf Dalheim i Adresseavisen. Rent musikalsk og lydmessig klassifiserte Joggi Trondheim-konserten som bedre enn Pingvin-gig’en, selv om det eneste fæle som skjedde var den før omtalte spyttingen fra og til Sid Vicious. Kanskje var litt for mange møtt fram med forventninger om at det helt store skulle skje, og slik uteble de store reaksjonene. Dermed var det også en lettet Dalheim som kunne konkludere etter konserten at «The Sex Pistols kan neppe være redningen for rock-musikken. Tvert i mot så representerer de vel begynnelsen på slutten».

Åge Utnes, Rockefilla:

Det å se punken live var rett og slett en totalopplevelse for enkelte av oss. Man kunne ta av gjennom «hemningsløs» dans, men det gikk også an å stå helt stille i stormen og forsøke å ta situasjonen inn over seg. Det var fullt trøkk hele veien, og en fandenivoldskhet som i en våt drøm. Baller og politikk i skjønn forening! Jeg, og andre med meg, så lyset, ble rent ut blendet, og kunne vanskelig vente med å komme i gang sjøl – dette var veien å gå! Bare måke på!

Sex Pistols selv avsluttet med «God Save The Queen», låta som hadde rystet det engelske parlamentet i grunnvollene midt under feiringen av monarkiets gallionsfigur tidligere på sommeren og som eneste svartsladdese single hadde toppet hitlistene. Bandet forlot scenen og fortsatte provokasjonene på utestedet Hawk Club, der reportasjebladet NÅ fulgte bandet på betryggende, men synlig avstand:

Der klarte Sid Vicious å bli banka opp på dass etter først å ha blitt provosert av at en kraftig, ung nordmann med en feiende flott bart kommer bort til bordet deres, kneppet opp buksa og vist bandet rævva. Rolig tok han den på igjen og forsvant. Men Sid finner ham igjen på toalettet. Det blir bråk og det ender med at Sid får bank og blør neseblod.

Da fant turnélederen ut at det var tid for oppbrudd – og beordret bandet tilbake til hotellet, der Rockefilla-redaksjonen ventet på et intervju.

Rune Lem, Gunnar Eide Concerts:

Jeg måtte gå i mellom og redde Sid Vicious da han havna i en slåsskamp på Hawk Club, han blødde, han hadde vært litt, litte granne frampå.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.