Et tidssymbol på frykt og formløshet

Med Sex Pistols’ opptredener i Norge hadde punkrocken blitt musikalsk, kulturelt og fysisk manifestert. Man måtte på en eller annen måte ta fenomenet på alvor. Og som man så ofte gjorde på 70-tallet, oppsøkte man en ekspert, i dette tilfellet en ungdomspsykolog. VG spurte psykolog Åge Teigen om hva han mente om dette fenomenet. «Tabu-begreper, råskap og nazisme inngår som ingredienser i deres sceneshow som river tusener av ungdommer med seg. Et utmerket speilbilde av det samfunnet vi lever i», utbasunerte psykologen. Han beskrev fenomenet som et «tidssymbol på frykt og formløshet», og en «likegyldighetsfilosofi» som ga seg utslag i «ekstrem frisyre og sminke, oppsiktsvekkende klesplagg, tabuord, binders gjennom nesa og hakekors rundt halsen». Han mente at et utgangspunkt for å forstå punkrocken var at den har sitt opphav i sosiale grupper som har falt utenfor. «De føler at de ikke eier noen identitet, noe som er et grunnleggende behov for alle mennesker», og så punk som en protest som måtte bruke sterke virkemidler for å nå fram. Teigen så også at årsak ikke var viktigere enn virkningene av fenomenet og avsluttet: «Ethvert fenomen som samler så stor oppmerksomhet og umiddelbart får så stor tilhengerskare, må tas alvorlig. Ingen slike protestbevegelser oppstår fra det store intet, men har en klar basis i det samfunn den springer ut fra.»

Oppstyret rundt Sex Pistols la seg i løpet av august, parallelt med nye utenlandsbesøk fra den store popverdenen. Irsk-amerikanske Thin Lizzy var på visitt, med albumet Bad Reputation på VG-lista. På Chateau Neuf skapte de kaos i billettkøen før konserten – en fyr ble skadet og brakt til legevakta – men bandet klarte ikke å ta opp kampen med hasjpipene i salen. Konsertkulturen i hovedstaden var tilbake til normalen, folk satt igjen passive på sine anviste stolseter og nikket i takt med musikken mens chillumene passerte bortover benkeradene.

Pub-rock gruppa Dr. Feelgood besøkte samme sted og spilte for 300 betalende, uten at alt for mange registrerte at gitarist og kraftsenter Wilco Johnson hadde forlatt gruppa bare måneder i forveien. Adskillig flere fant veien til Ekeberghallen under Supertramps utsolgte konsert første dag i september. Gruppa representerte den aller mildeste varianten av progrock, riktignok med lange låter men popige melodier og lett fløyelssang som svevde høyt på VG-lista i form av singelen «Give A Little Bit» og deres store gjennombruddsalbum Even In The Quietest Moment. Supertramp holdt riktignok stand hos et stort platekjøpende publikum i et par år framover, men musikken deres fortsatte likevel å peke bakover.

Mer interessant var Graham Parker & the Rumours møte med et norsk publikum på Club 7. Gruppa var så og si ukjente i Norge. Parkers eneste referanse her hjemme var en god anmeldelse av albumet Heat Treatment i Det Nye, som mente at Parker lå i den mest spiselige enden av punkrock-skalaen. Dagbladet var nesegruse etter den fem kvarters lange konserten midt i september, og kunne rapportere om rytmer som gikk så rett i blodet at det bare var rett og rimelig at man «sto på stoler og bord for å få bedre kontakt med scenen, danset, klappet og applauderte».

Det var et vakuum i engelsk pop, og et vakuum må frambringe noe. Det meste av det som dukket opp var imidlertid søppel. I England er det nå snobbete å si at en representerer arbeiderklassen når en spiller punk eller rock and roll.

Graham Parker til Dagbladet

Svein Paulsen, City Rockers:

Å befinne seg sammen med hoppende folk foran scenen, og tilløp til kaos på Club 7, var egentlig det optimale, som da jeg og et par andre fikk kore på «Pouring It All Out» sammen med Graham Parker. Det var første gangen jeg fikk vræle i mikrofon.

Den 18. august 1977 kunne man oppleve nok et mirakel. To stykk Pistols-singler på VG-lista samtidig! Sex Pistols-singelen «Pretty Vacant» gikk rett inn på en 9. plass på VG-lista, mens «God Save The Queen» holdt 4. plassen. Johnny Rotten & co delte her plass med andre notabiliteter som Baccara, Hot Chocolate og Tina Charles.)

Den 18. august 1977 kunne man oppleve nok et mirakel. To stykk Pistols-singler på VG-lista samtidig! Sex Pistols-singelen «Pretty Vacant» gikk rett inn på en 9. plass på VG-lista, mens «God Save The Queen» holdt 4. plassen. Johnny Rotten & co delte her plass med andre notabiliteter som Baccara, Hot Chocolate og Tina Charles.)

Amerikanske The Tubes hadde skapt blest med sitt kontroversielle og vulgære sceneshow, og rakk å bli bannlyst flere steder i UK høsten 1977. Oppmerksopmheten rundt dette førte singelen «White Punks On Dope» opp på de britiske hitlistene i midten av november. Bandet hadde i utgangspunktet lite med punkbølgen å gjøre, selv om singelen tiltrakk seg nysgjerrige tilhengere av den nye rocken. Showet var fylt med satire og tidsaktuelle kommentarer.

Harald Fossberg, Hærverk:

Det var helt hinsides show, det var sikkert fordi det apellerte til New York Dolls’ern i meg. Fee Waybill med platåsko som den to meter høye styltemannen. Alle klassikerne var jo med, selvfølgelig «White Punks On Dope» og «I Was A Punk Before You Were A Punk». Så det var litt sånn «yeah!».

Svein Paulsen, City Rockers:

Tubes var en av de første konsertene hvor det var temmelig stor mølje foran scenen. Før foregikk det gjerne «idiot-dancing» på sidene, men sjelden eller aldri rett foran scenen. Muligens var det bare på «White Punks On Dope» at alle slo seg helt løs, og det var selvfølgelig langt unna noe som lignet på scenestorming eller stagediving.

I storsalen i Chateau Neuf var det jo god plass på begge sider av PA-en. Mens vaktene stort sett ikke tillot noe freaking foran scenen var det fritt fram for de steine og de som var dritings, til å utfolde seg i mørket på sidene. Der så de imidlertid ingenting av det som skjedde på scenen, så det var begrenset hvor mange som orket å oppholde seg der. Men de som absolutt måtte freake ut hadde en mulighet til å gjøre det i ro og fred. De kunne veive med armene, spille luftgitar eller bare sprette rundt, ingen brydde seg om det. Termen «idiot dancing» er vel strengt tatt egentlig litt snevrere, i det at den opprinnelig betegner en publikummer som står med begge beina plantet i bakken og rister på huet, á la headbanging. Typisk en som har reist seg fra plassen sin, men ikke har rom til å veive for mye uten å smelle til andre publikummere som er plassert på siden, bak og foran.

Mens punkgruppene spratt opp i England og platedebuterte med både singler og LP-er og la ut på turné omkring i Europa, inkludert Skandinavia, ble Norge holdt utenfor. I 1977 var besøket av Sex Pistols, Thin Lizzy og Graham Parker de eneste energiske rockgruppene vi fikk, mens svenskene i tillegg klarerte AC/DC, Iggy Pop, The Jam, Elvis Costello, The Clash, og Ultravox gjennom tollen i løpet av høsten. Besøket av Sex Pistols hadde såvisst ikke forandret noe over natten.

Svein Paulsen, City Rockers:

Det er ille å tenke på at det antagelig hadde vært nok med en eller to rocka finansfolk med peiling – eller en rocka bookingsjef i Chateau Neuf-styret – til at Oslo sikkert kunne fått alt det som København fikk, f.eks. Ramones allerede i mai 1977.

Tilbudet på punksingler var elendig i Norge, men LP-er var det faktisk brukbar tilgang på. Ikke på grunn av de store selskapenes iver etter å pushe de nye skivene, men fordi enkelte butikker som Compendium og Electric Circus drev direkteimport. Platebutikken Inferno i Rosenkrantzgate importerte imponerende mange uavhengige, britiske punksingler, og de som var i distribusjon her hjemme, kunne man ofte finne i singlehyllen hos Grøndahl på Egertorget. I Trondheim hadde man liknende utvalg på platesjappa Playtime.

Punkrock, eller ikke punkrock. Den diskusjonen holder vi oss utenfor, men vi er stolte av våre grupper Ramones, Boomtown Rats og mange flere. Noen kaller til og med Elvis Costello for punkrock, selv om han ikke har sikkerhetsnåler gjennom huden eller spytter på publikum.

Opus, PolyGrams nyhets-bulleteng, november 1977

Er punkbølgen allerede over? Vil det bli slik at når man snakker om punk, så sier man: Å ja, den galskapen vi hadde i første halvdel av 1977 i England!

Gratisavisa Oslo City Guide, november 1977

Nærværet av punk i form av Sex Pistols´ besøk i Norge hadde startet noe. Pistols var en eksplosjon av energi. Noen så det, mens pressen i Norge, akkurat som i England, prøvde bare å latterliggjøre og bagatellisere det hele, og gjøre det til noe mye mindre enn det det var, samtidig som det skulle selges som en sensasjon. Først og fremst var det en enorm energi, en ukontrollerbar kraft som mange ikke hadde sett maken til. Ungdom så at det var fire vanlige gutter som sto på scenen. De var ikke utpregete musikere eller spesielt talentfulle. Det var ikke som supermusikere de sto der, de sto der som en korreks. Man så at det var mulig for fire allminnelige gutter å trosse hele den etablerte underholdningsbransjen og skape noen meningsfulle minutter sammen med andre unge. Dette var et nytt aspekt å forholde seg til, annerledes enn de store gigantbandene som i relieff framsto fjerne og fremmede. Midt i november entret da også Sex Pistols’ debut-album Never Mind The Bollocks VG-lista og ga hint om at ikke alle betraktet punk som et avsluttet blaff.

Da 1977 gikk mot slutten og punkrocken hadde vist seg for mange, sank den også ned i manges bevissthet, som en nødvendighet. Yan Friis i Det Nye oppsummerte året ved å beskrive England som George Orwells skremmenede framtidsroman 1984, og så nå på pressens oppførsel i lys av punkrocken som en storebrors sensur og klappjakt på syndere – med boikott, usaklig hets og løgner. «I denne jungel av sensur klarte likevel LP-en å dundre rett innpå 1. plass i Music Week! Det er altså fremdeles håp – både for Sex Pistols og England», konkluderte han. Friis hadde snudd i synet på punken, fra en ensidig og fordomsfull avvisning, til en etter hvert mer nyansert framstilling.

Framstillingen av den nye rocken var i 1977 i hovedsak preget av oppstyret rundt Sex Pistols’ sjokkbesøk i Oslo og Trondheim. «Punkrock» var et skjellsord, og pressen var lettet da de i stedet kunne bruke den mer uskyldige og langt mindre provoserende merkelappen «new wave» på musikken og bandene som fulgte i kjølvannet av Pistols’ oppvigleri. Måten punken hadde satt fokus på de store rockestjernenes livsfjerne tilværelse, og hvor fjernt denne tilværelsen lå fra vanlige folks hverdag hadde provosert den etablerte generasjons forsvarere til en total avvisning og latterliggjøring av punken i rent selvforsvar, kunne tyde på at Johnny Rotten & Cos uttalelser hadde tråkket på meget ømme tær. De etablerte rockestjernene tilhørte en generasjon som hadde levd tenårene sine på 60-tallet. I mellomtiden hadde de fjernet seg fra ungdoms virklighet. Rocken hadde blitt for navlebeskuende, for seriøs og for flink. Punken var nødvendig for å engasjere de neste generasjoners tenåringer, og samtidig minne om at rock dreide seg om å være ung og ha det gøy sammen.

Bitch Boys på Trondheim Katedralskole 1977, f.v. Gerhard, Sven «Svinet» Erga, Anders «And» Elsås (delvis skjult), Ragnar Wold (aka Roy Rabiat) og Kjell Nytrø (aka Dee Zaster)Bitch Boys på Trondheim Katedralskole 1977, f.v. Gerhard, Sven «Svinet» Erga, Anders «And» Elsås (delvis skjult), Ragnar Wold (aka Roy Rabiat) og Kjell Nytrø (aka Dee Zaster

Punken var på ingen måte etablert, verken i konsertlokaler eller i bybildet, egentlig ikke så merkelig etter et år med ensidig fordømmelse fra en nesten samlet presse. I sterk motsetning til svenskene, som gjennom hyppige besøk fra England hadde fått fram egne band som Krimnella Gitarrer, Four Mandarines, New Bondage og Pain. Selv oppsummerte Joggi i Rockefilla 1977 som året han ble ett år yngre, og så for seg at punkbølgen kom til å ta nye former for å holde på energien som nå var frigjort. Samtidig så han det som viktig at folk sto fram og viste vei, slik at flere nordmenn kunne ta del i den nye ekstasen.«Er det noen som kan tenke seg å være med på å starte terror-rocke-band?»

Rockefillas iherdige innsats og Adresseavisens ukentlige London-rapporter Stein Groven la grunnlaget for en raskere utvikling av et eget energisk motstrøms musikkmiljø rundt Nidelvens bredder, sammenliknet med resten av landet. Her hadde Groven opptrådt visjonært og selvfølgelig i sin formidling av punkrockens framvekst rundt Themsen. I det perspektivet er det enkelt å se den voksende rock-bevisstheten og oppblomstringen av ny rockkultur som en direkte konsekvens av disse fordomsfrie artiklene.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.