Chaos and control – Sex Pistols på Pingvin!

Lenge før musikerne viste seg på scenen, var det klart at man ventet på en begivenhet. Man visste bare ennå ikke hva slags. Lokalet var langt mer enn proppfullt, folk satt som sild i tønne langs scenekanten. Gamle og nye rockelåter over stereoanlegget gjorde sitt til å spenne forventningene. Luften kunne skjæres i med kniv, folk ventet på noe som kunne blåse vettet ut av dem.

Lasse Tømte, Gateavisa

Svein Paulsen, City Rockers:

Konserten var en svært eksklusiv mulighet til å se og høre Pistols, som jo ikke kunne spille i England grunnet alt oppstyret rundt dem. Det var utsolgt, og de fleste billetter var gått til vanlige Pingvin-gjester som ikke ante hva de ville få servert. Ellers var det mest freakere/anarkister og noen halvrocka einstøinger.

Den engelske pop-gruppen Sex Pistols er for tida en av de mest omtalte grupper i verden. Sist onsdag holdt gruppen konsert for første gang i Norge, i Oslo. Forestillingen startet med voldsomt munnhuggeri mellom bandet og publikum.

Tom Skjeklesæther, Halden Arbeiderblad.

Medan musikkgutane spela sin beinharde, primitive rock vart det for alvor liv i klubben. Folk kunne ikkje sitje i ro, dei reiste seg, skreik og dansa – og ein og annan løfte handa si og ropte «anarki, anarki». Stutt etter var det ikkje nokon som sat – alle skreik, verka det som. Ølglass vart knuste, og etter ei stund var heile golvet fullt av svære glasskår.

Inge Matland, Dag og Tid

Konserten på Pingvin Club var en ekstatisk opplevelse som mange har ventet på. Endelig skjer det noe igjen, etter at luften definitivt har rent ut av 68-ballongen.

Lasse Tømte, Gateavisa

Marius Müller og Stian Jerman (Bokkafeen Jaap) gjør seg til kjenne ved innslipp på Pingvin

Marius Müller og Stian Jerman (Bokkafeen Jaap) gjør seg til kjenne ved innslipp på Pingvin

Johnny Rotten, med fillete trøye og kort, skamklipt gulrotfarget håt, hang og slang rundt mikrofonstativet og forsøkte med desperate, stirrende øyne og veivende armer og ben å gjøre seg bemerket.

Vi Menn

Medan musikken nådde nye høgdar, og Johnny Rotten skreik uforståelige ord inn i mikrofonen, rakte fleire og fleire knyttnevane i veret og skreik. Musikarane slit seg ut, vibrerer og skjelv med musikken. Bassgitarist Vicious kastar skjorta si og smilar djevelsk ut til forsamlinga.

Inge Matland, Dag og Tid

Musikken larmet hard, rytmisk og monoton, med samme nedslagsfelt som en dampveivals. Johnny Rotten vibrerte, ikke en sene i den tynne kroppen hans slappet av under hele konserten, øynene lyste og dirret med et helt utrolig hat, en helt vanvittig forakt. Det var høyspenning hele tiden, både fra sangen, musikken og tekstene. Ingen overganger, ingen dramatiserende pauser, ingen musikalitet, ingen poesi – det var hat, ødeleggelse og vold uten minste pusterom.

Lasse Tømte, Gateavisa

Rune Lem, Gunnar Eide Concerts:

Hvis du spør folk på gata i Oslo, så er det sikkert 5000 som svarer at de var der, men det var bare 230. Jeg var iallefall den som gjorde konserten, sto midt i spyttklysene, jeg, sammen med Terje Rypdal og…, nei det var en heftig aften.

Da Sex Pistols omsider satte i gang, ble alle pønkere. Ingen satt på plassene sine. Alle sto pakka sammen rundt scenen. Sto, hoppa, dansa, lo og banna. I trengselen ble alle gale.

Joggi, Rockefilla

Under Pingvin-konserten verka det som om publikum ikkje lenger hadde eiga vilje. Sex Pistols paralyserte dei – det verka som om gruppa, om ho ville, kunne leie massane til nær sagt kva som helst. Publikum vart også aggressive ovenfor kvarandre, det var ikkje lenger nokon plass for generøsitet eller ansvarskjensler overfor kvarandre. Folk dytta kvarandre overende – beint fram fulle av faen.

Inge Matland, Dag og Tid

Gruppens musikk er enkel, rå og brutal. Rå og brutal er også dekkende for de tekster Johnny Rotten «vråler» ut. Tekstene er fullstendig kompromissløse; død, anarki og ødeleggelse er eneste løsningen. I tillegg til musikken er selve sceneopptredenen temmelig sjokkerende. Konserten forløp heller ikke uten dramatikk. 10 minutter ut i konserten suste en ølflaske gjennom lufta og Rotten ble truffet i ansiktet. Resultat, bassisten begynte straks å slå løs på publikum med gitaren.

Tom Skjeklesæther, Halden Arbeiderblad

Ingenting i nærheten sto stille. Til og med takpynten fikk gjennomgå av lange, ville armer.

Joggi, Rockefilla

Svein Paulsen, City Rockers:

Konserten opplevdes mer som et personlig kick enn som en sosial affære, på grunn av det dustete publikummet. Det var mye brøling og skriking på «anarki-harmoni» blant Oslos halvville dyr, så da Pistols kom på føltes det som en nihilistisk kommentar til alt oppstyret, musikken drukna all driten og gjorde det levelig i rent trass.

Et øyeblikk var jeg sikker på at folk skulle begynne å sloss, aggresjonene i luften var på nippet til å eksplodere hele tiden. Forsterkeranlegget vaklet. Hadde det falt, ville folk blitt drept.

Lasse Tømte, Gateavisa

Glass og flasker knuses i ett sett. En havner på scena foran gutta. Skriker og skjeller ut publikum med at dei er er perverse svin, idioter og kjøtthuer. Etter en times spelling og kjefting sier gruppa at de vil gå dersom folk ikke setter seg. Folk står og gruppa går.

AMH i Ungsosialisten

Den eneste som hadde noe å fare med, var Johnny Rotten. Showet han holdt gående fortalte at han ikke bare levde av å hate – han hatet også.

Lasse Tømte, Gateavisa

Svein Paulsen, City Rockers:

Etter konserten overhørte jeg følgende bemerkning av en Pingvin-gjenger på dass: «Folk VIL bli lurt, fy faen!» Det lød sikkert helt ræva for folk som var vant til Pingvin-soul eller hva som ellers ble spilt der i gården.

For Sex Pistols var Norges-debuten vellykket. Deres enkle og brutale musikk er fengende, og de har en utfordrende og frisk scene-opptreden som smitter. Som rockeartister har de opplagt mye å fare med.

Martin Lohne, VG

Eva Mellquist, Pingvin Club:

De snøyt seg jo i gardinene på scenen, det var litt morsomt. Men så hadde de en rider, men dette var jo helt utrolig for det sto at de skulle ha to kasser Cola, og ingenting annet. Vi visste jo at gutta ikke akkurat var på Cola, så vi lurte jo på hva det var til. Det skulle stå i garderoben. Så da de var ferdige med den konserten, og de var nede i garderoben, så knuste de samtlige Cola-flasker, de var av glass den gangen. Det var passe seigt etterpå!

Engstelige tenårings-foreldre kan ta punk-rock moten med fatning. Som mange andre tidligere døgnfluer innen popmusikken vil den ganske sikkert snart dø ut. Musikalsk representerer den i hvert fall ingen nyvinning.

Per Boye Hansen, Dagbladet

Når man skal betrakte et rockfenomen som punk, nytter det følgelig ikke å begrense betraktningen til det rent musikalske, heller ikke til musikerne og hva de i seg selv står for. Det viktige blir hva som settes i gang, hva musikken egentlig er sentrum for, hva slags følelser som blir satt i sving.

Lasse Tømte, Gateavisa

Stemningen var enestående da de opptrådde i et fullstappet diskotek i Oslo. Det var kjempegod respons, selv om det ble enkelte tilløp til opptøyer.

Syver Reff, Norsk Ukeblad

Publikum i Oslo var bra. They went completly mad.

Johnny Rotten til Rockefilla

Konklusjonen etter møtet med Sex Pistols er at disse gutta representerer et av de få virkelig ærlige – rått ærlige – forsøk på en total avvisning av alt som det veletablerte samfunn står for. En avvisning på «godt» og «vondt», som i ytterste konsekvens er ren nihilisme.

Syphilia Morgenstjerne, Gateavisa

Men neste gang får de finne seg et annet og mer velegnet sted, vi tar ikke sjansen en gang til.

Gunnar Simonsen til Dagbladet

I always had good memories of playing in Scandinavia. We used to have this mad, crazy crowd around there. Really wild audience who understood right from the start. Even though they were a little older, they were into the music. They had a good time and never posed. There was no problem of glass being thrown into someone’s face from across a room. They knew what real violence was. It’s always the pretenders who do that kind of stuff. Real yobs don’t. They don’t need to prove themselves.

John Lydon i sin selvbiografi No Irish No Blacks No Dogs

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.