AKP (m-l): – rocken er fienden!

Som et «folkelig» alternativ til massekulturen på 1970-tallet, med danseband, danskebåtmusikk og disco eksisterte det en livemusikkbevegelse drevet fram på den ytterste venstresiden, med AKP (m-l) i spissen. Ml-erne forsøkte å mobilisere sin egen massebevegelse, og tok det til inntekt for sin sak hver gang de på forsiden av Klassekampen kunne hause opp hvor mange tusen som hadde deltatt i et av deres mange arrangementer.

Allerede før folkeavstemmingen i 1972, om hvorvidt Norge skulle slutte seg til EEC (EU) eller ikke, hadde AKP (m-l) kjempet for sjølråderett og bygderomantikk, og dyrket fram et marked for jordnær og levende musikk innen viser og folkemusikk.

Fra 1975 var AKPs offisielle linje å ta avstand fra moderne populærmusikk, og spesielt rock. «Vår hovedholdning til rocken må være at vi bekjemper den. Musikk må i første rekke vurderes ut i fra den plassen den har i en massebevegelse. Målsettinga må være at musikken skal tjene som våpen i kampen mot imperialismen og for den sosialistiske revolusjon,» uttalte Sæmund Fiskvik daværende leder i plateselskapet MAI til ml-ernes ungdomsavis, Røde Garde, tidlig i 1977.

Urbane uttrykksformer som rock ble sett på som angloamerikansk kulturimperialisme og kapitalistisk utsuging av arbeiderklassen. Istedet ville AKP gjennom blant andre plateselskapet MAI, dyrke fram en egen «folkelig» musikkform bygd på en forherligelse av norsk bondekultur. Artistene framsto som om de ville tilbake til gamle dager, til en romantisert og mytisk primærkultur. De var livredde alle former for moderne utvikling. Folk skulle tilbake dit de kom fra, lære seg jordbruk og motarbeide urbaniseringen. Det politiske budskapet var langt viktigere enn musikken, som først og fremst skulle illustrere det de skulle formidle. Tekstene var selvfølgelig på norsk og ofte i ekstremt parole- og slagordspregete vendinger omhandlet de problemer tilknyttet til nedleggelse av arbeidsplasser i distriktene og hvor forferdelig det var å flytte til byen for å få jobb, eller kampen mot EEC, «dyrtid» og monopolkapitalismen. Nesten samtlige av alle motkulturelle arrangementer ble organisert av AKP eller ungdomsorganisasjonen Rød Ungdom.

Marit Mathiesen (Ny Von) og Åge Aleksandersen

Marit Mathiesen (Ny Von) og Åge Aleksandersen

Rød Ungdoms avis Røde Garde nr. 1, jan/feb 1977Rød Ungdoms avis Røde Garde nr. 1, jan/feb 1977

Selv om AKP samlet færre stemmer enn det Rødt/RV gjør i dag, virket det som om de hadde såkalte «sympere» (sympatisører) over alt på slutten av 70-tallet. Ml-erne var dyktige til å organisere både seg og andre, de hadde infiltrert en rekke fagforeninger, organisasjoner og grupperinger. De sto etterhvert bak det meste av konserter, med artister fra Åge Aleksandersen via Folque til Veslefrikk og Bryggerigangen Bluesband, i tillegg til en rekke navn som aldri nådde ut over menigheten.

Det kunne virke som om AKP kontrollerte så og si all den ikke-kommersielle livemusikken. Og ikke bare på musikk-arrangementer, men alle steder der unge kunne verves til mobiliseringen av «væpna revolusjon». Som på Stovner, der lokal ungdom ble trakassert av vektere ansatt av de næringsdrivende på senteret. De første lokale januar-demonstrasjonene i protest mot utestenging fra senteret, ble dratt i gang av unge uten spesifikk politisk tilhørighet, men i generell protest mot det mange oppfattet som urettferdig og voldelig behandling. I løpet av våren hadde AKP og Rød Ungdom startet eget lokallag ytterst i Groruddalen og tatt over organiseringen av motstanden under paroler «til forsvar for demokratiske rettigheter» på senteret. I løpet av våren og sommeren spredde opptøyene seg nedover Groruddalen, og Rød Ungdom fulgte ivrig med hele veien etter mønster av Stovner-aksjonen.

Jan Olufsen, City Rockers:

AKP var aldri interessert i selve greia, de hadde alltid et overordna mål. Og det overordna målet var alltid skjult, men som egentlig var å sikre seg flest mulig nye medlemmer, slik at de kan mobilisere til revolusjon. Det de var interessert i, var å trekke til seg folk som ikke var organisert, eller infiltrere og overta saker fra andre. AKP startet aldri noe selv, men kom alltid, helt konsekvent, inn på et seinere tidspunkt. Det er på en måte helt risikofritt, men de tar æren for det hele veien.

Rett etter sommerferien arrangerte Sæmund Fiskvik og RV utendørskonsert på Ekeberg for «t-baneungdom», som et ledd i ytterligere verving blant apatiske og ubevisste ungdomsgrupper i drift. Programmet virket imidlertid lite tiltrekkende, oppmøtet var labert ettersom Lars Klevstrand, Geirr Lystrup, Jack Berntsen og Oslo Rødt Kor neppe var det som fenget drabantbyungdom mest, ei heller til Tramteatret.

Oslo RUs sankthansfest på Gressholmen med Kveldskiftet og gruppa Yenan dro heller ikke de store massene. Yenan, som besto av blant andre Anne Grete Preus, hadde tatt navnet sitt fra formann Mao Zedongs såkalte Yenan-tale, som igjen refererte til den lille byen Mao gjorde til kommunistsete og hvor han utformet sitt Kulturprogram mai 1942. Men AKPs kulturprogram viste seg å være mer og mer ute av synk med ungdommens smak og interesser, og oppslutningen var liten.

I midten av juni 1977 hadde Klassekampen arrangert avreise for årets første ferietur til diktaturet i Albania, gjennom Vennskapssambandet Norge-Albania. Ml-bevegelsen hadde dype bånd til det albanske Hoxha-regimet. Ikke minst når det gjaldt rock. I 1977 eksisterte fremdeles en allianse mellom Norge og Albania som gjorde at Sæmund Fiskvik og hans såkalte anti-rock’ske Kark-linje forholdt seg til rocken på linje med det albanske kommunistpartiet. Der var rock offisielt forbudt. Derfor var det heller ikke annet å vente enn at AKP viste forakt mot punkrocken og betraktet den som en måte å degenerere ungdommen på.

For Rød Ungdoms ungdomsmagasin Røde Garde var punkrocken en av hovedfiendene. Punkgrupper ble beskyldt for å skjønnmale voldtekt, sadistisk sex og «alle former av degenerering». De unge marxist-leninistene så det som sin oppgave å angripe de som gikk i spissen for å fremme punkrock, «de feige rottene som vil gjøre alt for at folket skal bli som en saueflokk». Ved å argumentere for at punkrocken forsøkte «å hindre ungdommen i å tenke på den kommende krigen mot Sovjet» som AKP var hellig overbevist om at kunne komme når som helst: punkrock måtte bekjempes med alle midler.

Under psedonymet Elmer fem dager etter Sex Pistols-konserten var følgende å lese i Klassekampen:

Sex Pistols skal ha tatt «avstand» fra National Front, og på plata si skjeller de England ut for å ha «a fascist regime». Likevel opptrer de med t-skjorter med hakekors for å «sjokkere» publikum. Er Sex Pistols så dumme at de ikke skjønner hvem de går ærend for? Sjølsagt ikke, de er fullt klar over raseriet mot nazimoten – også i England. Poenget er at de ikke bryr seg om det, bare de kan virke «sjokkerende» nok. Det er et reaksjonært standpunkt. Det er borgerlig ideologi i ny innpakning.

Nå var ikke AKP (m-l) og Klassekampens progressive og punkfiendtlige ståsted et spesifikt norsk fenomen. Avisen til den progressive svenske musikkbevegelsen – Musikens Makt – så på punk som fascisme våren 1977, og fulgte opp med oppfordringer om å «punktera punken og stärk musikkrörelsen», da de første svenske punkbandene begynte å røre på seg. Helle Hellmann i danske Politiken var også klar på at punkens «I don’t care»-holdning var en måte å undergrave de rettmessige ansvarsforholdene til de elendige utsiktene for den engelske arbeiderklasseungdommen, og således et reaksjonært opprør.

Det var ikke bare punk-rocken som ml-erne var mot. De var imot rock generelt. Da Elvis Presley døde midt i august, skrev Klassekampen i nekrologen:

Elvis Presley var ein av dei fremste representantene den amerikanske kulturimperialismen har fostra. I rocken har ikkje minst arbeiderungdommen hatt ein farleg, om enn godt løynd fiende i vakkert innpakningspapir. Som ein av hovedstøttene i denne kulturen har ikke minst Elvis Presley vore ein merkemann når det gjeld å leie ungdomar på avvegar.

I Det Norske Studentersamfunnet (DNS) som bl.a. drev booking av artister på Chateau Neuf vant Rød Front en overlegen seier i styrevalget 8. mai, over det Klassekampen kalte «den reaksjonære KUL-gruppa» (Kommunistisk Universitets Lag), med 719 mot 81 stemmer. Dette skulle sette sitt preg på hvilke grupper som fikk spille i Oslo framover, ikke minst i forhold til The Stranglers’ besøk i mai året etter.

På høsten ble det arrangert støttekonsert for Plateselskapet MAI på Chateau Neuf med artister som Lars Klevestrand, Stein og Jord, Tony, PS-gruppa, Isenkram, Kveldsskiftet, Reis Kjerringa, Søyr, Folque, Veslefrikk, Rodeløkka Spelemannslag og Almenningen. Reis Kjerringa var en slags etterfølgere av Amtmandens Døtre. «De forsøkte nok å være litt morsomme, men ble nok litt for politisk korrekte over tid», minnes Folque-medlem Øyvind Rauset: «Men hva hadde vi før dette? «Gi meg de rene og ranke!» Det skulle ikke mye til for å bli mer frodig enn det. PS-gruppa ga ut LP-en Slutt opp, kamerat, og den har sine morsomme sider. Blant annet «Halvstore Halles hermetikkfabrikk», egentlig en slags jazzlåt; jazz kunne nemlig brukes når du skulle parodiere kapitalistene – og musikerne kunne ikke skjule at de elska å spille det!»

Svein Paulsen, City Rockers:

Jeg hadde ingen forventninger om at punkens presentasjon i norsk presse kunne bli noe annet enn teit. Jeg registrerte Klassekampen-artikkelen sommeren 1977, men var ikke overrasket over den nazi-artikkelen. Det hadde vel vært verre hvis m-l’erne hadde kastet seg over punken positivt.

Slik omgikk musikere den strenge kark-linjas krav og sensur som regjerte den progressive musikkbevegelsen. Gruppa Stein og Jord (fra fagforeningen med samme navn, kuppet av ml-erne, den også) spilte eksempelvis cajun-musikk, og lød selvfølgelig ikke amerikansk, men fransk-canadisk. Folque var «norsk på norsk», selv om de hadde rockens fire flate i bånn. Sammen med et så hvitt og sidrumpa komp som bare etterkommere av den norske bondestanden er i stand til å komme opp med, møtte de likevel motstand hos fundamentalistene.

Øyvind Rauset, Folque:

Enkelte fanatikere begynte å mumle at vi ikke var norske nok. Som om det å bruke elektriske instrumenter skulle være «ufolkelig» – og det kom fra mange hold, både fra ytterste venstre og folkemusikk-kretser.

For ml-erne var musikk- og kulturinnslag skruer og muttere i revolusjonsmaskineriet, og i Kulturutvalget i Det Norske Studentersamfundets beretning til Generalforsamlingen understreket de at parolen fortsatt var «DNS i folkets tjeneste». Da året ebbet ut hadde Kulturutvalget så vidt begynt å lukte på muligheten for å utrede et møte om rockens klassekarakter og dens rolle i revolusjonært arbeid.

Materialet er hentet fra Trygve Mathiesens bok "Tre grep og sannheten - Norsk punk 1977-1980" fra Vega Forlag (2007). Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.