Pogo Pops

Velg forbokstav på

Det hjalp ikke at Pogo Pops fjerde plate ''Surf'' (1996) fikk gode kritikker, det ble deres siste
Det hjalp ikke at Pogo Pops fjerde plate ''Surf'' (1996) fikk gode kritikker, det ble deres siste

Forløperen til Pogo Pops, Doomsville Boys, ga ut EP-en ''Doomsville Boys'' (1990). «Scooter Girl» og «The Great Fall» ble også med på Pogo Pops' ''Pop Trip'' (1992)
Forløperen til Pogo Pops, Doomsville Boys, ga ut EP-en ''Doomsville Boys'' (1990). «Scooter Girl» og «The Great Fall» ble også med på Pogo Pops' ''Pop Trip'' (1992)

1990 -

Poprockband fra Bergen, dannet i 1990, oppløst i 1996 og gjenforent ti år senere. Pogo Pops fortjener en plass blant eliten av norske band.

Takket være vokalist og låtskriver Frank Hammersland sto Pogo Pops for noe av det friskeste og mest fengende som ble laget innen norsk poprock på 90-tallet. De laget fire album som har tålt tidens tann, og de klarte å skape seg et navn i Japan. Dessverre gikk rockedrømmen i grus på grunn av kontrakter med liten skrift og en serie negative opplevelser.

Pogo Pops hadde sin begynnelse i 1987, da de tre tenåringene Frank Hammersland (vokal, bass), Viggo Krüger (gitar) og Nikolai Hamre (trommer, vokal) startet trioen Doomsville Boys. Trioen gjorde seg sterkt bemerket i det lokale miljøet. De deltok på en LP utgitt i forbindelse med 20-årsjubileet til rockeklubben Hulen i 1989, og laget en mini-LP med seks låter i 1990. Produsent var Yngve Sætre. To av sangene, «Scooter Girl» og «The Great Fall», ble senere spilt inn på nytt av Pogo Pops. «Scooter Girl» ble også brukt i en Solo-reklame.

Trioen Doomsville Boys ble til kvartetten Pogo Pops da Dominic O’Fahey (gitar, vokal) ble medlem høsten 1990. Det var datteren til Ivar Dyrhaug som sørget for at Pogo Pops fikk kontrakt med Norsk Plateproduksjon i 1991. Hun falt pladask for demokassetten som det unge bandet hadde laget, og representerte på mange måter fanskaren: ung jente med sans for kvalitetspop fremført av unge menn med utstråling. Nå var det slett ikke bare unge jenter som falt for Pogo Pops, snarere tvert imot; gruppens musikk appellerte til alle som hadde sans for poprock med dype røtter i 60-tallet.

Debutalbumet Pop Trip (1992) var representativ for bandets ungdommelige talent og selvtillit: 15 fengende låter, fremført med all den iver som gutter i alderen 19–21 år evner å oppdrive. Albumet solgte 20 000, ble nominert til Spellemannprisen og fant også veien til Sverige og Japan. Allerede året etter, i september 1993, var oppfølgeren Crash klar. Platen ble utropt til en klassiker av omtrent hver eneste anmelder i landet, og feberen nådde toppen under en storkonsert i Bergen like før jul. Kronen på verket var tildelingen av Spellemannprisen for Crash. Statuetten ble forært rockeklubben Garage i Bergen, der den fremdeles fungerer som det ene av to dørhåndtak på inngangsdøren.

Pogo Pops kom lenger enn de fleste andre Bergensband har gjort, og det må frontmann Frank Hammersland få mye av æren for. Han har en evne til å skrive fengende låter med høy kvalitet i både tekst, melodi og arrangement. De fire platene som Pogo Pops laget, var smekkfulle av slike låter, og dette sterke låtmaterialet var den avgjørende grunnen til at Dyrhaug klarte å få Pogo Pops lansert i Østen. Bandet gjorde det spesielt godt i Japan, hvor det var småhysteriske tilstander hver gang de opptrådte. De fikk egen fanklubb i Japan, og medlemmenes smilende fjes dukket opp på chipsposer og spillkort.

Men alt var ikke like rosenrødt for bandet. De første tegnene på slitasje kom på album nummer tre, Pure (1994), innspilt i London like før jul i 1994. Platen var et modig skritt i en hardere og mer eksperimentell retning, men den ble ikke mottatt med samme begeistring som forgjengerne. Ute på veien begynte bandet å rakne. Etter å ha uteblitt fra en opptreden i Ørsta i juni 1995, tok O’Fahey avskjed. Pogo Pops besto nå av den samme trioen som fem år i forveien kalte seg Doomsville Boys, og det neste året ble gjennomført nærmest på trass.

Til tross for den håpløse situasjonen, klarte Hammersland, Krüger og Hamre å lage det fabelaktig gode albumet Surf (1996). For første gang siden starten benyttet de en annen produsent enn Yngve Sætre. Jobben gikk til Jørn Christensen, som i samarbeid med bandet klarte å gjenskape litt av friskheten og stemningen fra Pop Trip og Crash. Flere gjester deltok, blant dem Helén Eriksen og Ivar Eidem. Men om ting fungerte godt i studio, var tilstanden en helt annen utenfor. På vei til den siste turneen i Japan begynte Krüger å føle seg uvel. Den siste konserten måtte avlyses, og vel hjemme igjen i Norge forsto bandet at bunnen var nådd.

Frank Hammersland gikk solo, laget albumet Younger med Jørn Christensen som produsent, og dannet deretter Popium sammen med bl.a. Yngve Sætre fra Barbie Bones og Frode Unneland fra Savoy. Viggo Krüger gjorde ferdig utdannelsen og ble musikkterapeut. Nikolai Hamre ble styrmann om bord på en av båtene i familiens firma. Dominic O’Fahey flyttet til Bø i Telemark, hvor han gjorde ferdig kulturstudiene på høgskolen.

Etter den siste kraftanstrengelsen gikk Pogo Pops til sak mot sitt gamle konsertbyrå for å ha beholdt urettmessig mye av honorarene. Saken kom opp vinteren 1999/2000, med det resultat at Pogo Pops tapte. Rockedrømmen gikk i grus, men rettssaken ødela ikke Pogo Pops’ musikalske ettermæle. Musikken deres har vist seg å ha lengre levetid enn gruppen selv hadde våget å håpe på.

Hammersland dannet Popium i 2000, og har gitt ut to powerpopaktige soloalbum som er inspirert av hans forbilder Beatles, T.Rex og David Bowie. Pogo Pops ble gjenforent som trio sommeren 2006 og spilte inn to HP Gundersen-produserte låter til samlingen The Very Best Of, som i likhet med forgjengerne kom inn på VG-lista. I 2009 ga de selv ut et nytt album, Where The Action Is(2009), i et begrenset opplag på 777 eksemplarer der kjøperne bestemte hvor mye de ville betale.

Samme år kom Lost And Found, som består av 11 outtakes, samt en digital utgave av Doomsville Boys’ minialbum fra 1990. Yngve Sætre produserte Darling Emm, Northern Girl (2012). Viggo Krüger og Morten Lorentzen laget i 2007 albumet Songar frå fjorden, der gjestevokalist Hammersland for første gang sang på norsk.


Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.