Mojo Blues

Velg forbokstav på

Mojo Blues ble oppløst i 1969, men gjenoppsto i 1982 og holder fremdeles på
Mojo Blues ble oppløst i 1969, men gjenoppsto i 1982 og holder fremdeles på

1964 -

Mojo Blues ble startet i Oslo i 1964 av Per Arild «Abe» Abrahamsen (eks Blue Secrets) på sang og gitar, Gunnar Mathisen på gitar, Kai Paulsen på bass og Ole Jacob Edna på trommer. De to sistnevnte forsvant i løpet av et år, i stedet ble Terje Andresen med på bass og Bjørn Arild Bergh på trommer.

Debutsinglen var en coverversjon av Rolling Stones-låten «Lady Jane», og bandet plasserte sin egen «It’s A Hard Time» på baksida. De fikk plugge låtene i TV-programmet Pop-Korn, og singlen nådde 7. plass på VG-lista sommeren 1966. Bandet spilte mange Stones-låter på konsertene sine, bl.a. nesten halvparten av Aftermath-albumet, og de gjorde en flott versjon av det svenske bandet Tages’ låt «I’m The Man You’ll Be Looking For», ei låt de også spilte på radio.

Mojo Blues hadde nye og moderne holdninger, uten gamle Shadows-skygger hengende over skuldrene. De skuet, om ikke så langt fremover, i det minste over til hva som skjedde i samtidas London. Bandet fattet interesse for modsbølgen og soul, og en tordnende fuzzversjon av «Land Of A 1000 Dances» med den småsøte «Let It Be Me» på baksida ble utgivelse nummer to. Den solgte ikke i nærheten av forgjengeren, ei heller den energifylte oppfølgeren «Nothing’s Too Good For My Baby» koblet med den lyriske «My Girl». Omslaget på denne var for øvrig resultatet av en konkurranse fra ukebladet Det Nye.

Disse tre singlene hadde samme besetning, men nå begynte forandringene på personalsiden. Arne Johannessen tok over bassen. Tom Horvei (eks Blue Secrets) kom inn som ekstra vokalist høsten 1966, og begynte å spille orgel i Mojo Blues da Mathiesen sluttet året etter. Andre medlemmer de siste årene var Kjell Aas (orgel; Titanic), Roy Pettersen (trommer), Arild Braaten (gitar) og Per Vierli (sang). Men bandet var stadig i rampelyset takket være originale påfunn. De spilte inn den gamle folkemelodien «Astri mi Astri», som ikke ble utgitt, og de spilte inn låten «Circles», som imidlertid ikke kom ut før i 1976, på samlingen Beat & Piggtråd. Mest oppsikt – over hele Norge – vakte en Mojo Blues-utgave fra 1967, der bandet stilte i miniskjørt på scenen. På det tidspunktet spilte de stort sett bare egne låter.

Bandet ble oppløst i 1969, etter singlen «Fantasy»/«Don’t Let Me Down». Mojo Blues gjenoppsto i august 1982, i forbindelse med en mimregalla i Oslo, og holder fremdeles på, med Abrahamsen som den eneste fra den opprinnelige besetningen. Arne Johannessen (bassist i 1966–67) spilte gitar frem til 2004, Ole Jacob Edna trommer til 1989. Siden 2007 har Mojo Blues bestått av Abe, Per Rannug (gitar), Lone Malmåsen (vokal; willy b review), Bjørn Gjennestad (vokal, bass; eks Shimmy), Ulf Asbjørnsen (keyboards), Terje Smedvold (keyboards), Thore Feiring (trommer) og Hanne Karlsen (vokal). De spiller coverlåter, med Pink Floyd og Rolling Stones som spesiale. Mojo Blues’ eneste plateutgivelse de siste 30 årene er «Love Machine», på et tributealbum for Uriah Heep (Heepsteria, 2001).

Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.