Junipher Greene

Velg forbokstav på

''The Best Of Junipher Greene'' (1975) er nesten identisk med ''Communication'' (1973), men har også med singlen «Ugha Mugha Sunshine Boy»
''The Best Of Junipher Greene'' (1975) er nesten identisk med ''Communication'' (1973), men har også med singlen «Ugha Mugha Sunshine Boy»

Junipher Greene ga ut Norges første dobbelt-album i 1971. Albumet het ''Friendship,'' og omslaget var et maleri signert Odd Nerdrum
Junipher Greene ga ut Norges første dobbelt-album i 1971. Albumet het ''Friendship,'' og omslaget var et maleri signert Odd Nerdrum

1966 -

Rockeband fra Oslo, dannet januar 1966. Opprinnelig var det et bluesband, deretter et av landets ledende navn innenfor progressiv rock, og mot slutten av karrieren et heftig rockeband inspirert av nyveiv. Junipher Greene ga ut Norges første dobbeltalbum, Friendship (1971), som i årenes løp er blitt et samleobjekt og en av tidenes beste norske plateproduksjoner.

Junipher Greene ble startet på Sandaker skole av Geir Bøhren (vokal, trommer), Bent Åserud (vokal, gitar), Øivind Vilbo (vokal, gitar) og Bjørn Sønstevold (bass). Gruppenavnet ble tatt fra en bussrute i Edinburgh, der endestasjonen heter Junipher Green. Helge Grøslie (orgel) kom med fra oktober samme år. Sønstevold sluttet i februar 1967, og Vilbo gikk over til bass. Den klassiske femmannsbesetningen av Junipher Greene ble fulltallig da Freddy Dahl (vokal, gitar) ble medlem i juni 1969.

Denne kvintetten rakk på kort tid å markere seg som et av Norges viktigste rockeband. Gjennombruddet kom i november 1970, da de varmet opp for Deep Purple i Njårdhallen. Junipher Greene ga alt, og ble berømmet i avisene dagen etter med anmeldelser som hevdet at Deep Purple ble spilt av scenen av de unge nordmennene. Platekontrakt ble sikret med Arne Bendiksen AS på etiketten Sonet, og albumet Friendship ble innspilt i sporadiske økter i Rosenborg Studio fra august 1970 til mai 1971. Både Nils B. Kvam og Harald Are Lund ble hyret som produsenter, og sistnevnte skrev også mange av tekstene under psevdonymet Clever Duck.

Da gruppen var ferdig med innspillingene, hadde de nok materiale til å fylle en dobbel LP. Plateselskapet var ikke villig til å spandere så mye penger som en dobbel LP kostet å presse. Det krevde fire vinylmatriser, noe som betød en fordobling av utgiftene. Gruppen ble derfor nødt til å betale to av matrisene selv. Resultatet ble norsk rocks første dobbeltalbum, Norges dyreste plateinnspilling til da (med en totalregning på 80 000 kroner), og et album som ofte havner høyt i kåringer av tidenes beste norske plater. Til gjengjeld solgte det 8000 eksemplarer og nådde 8. plass på VG-lista.

Mye av den musikalske inspirasjonen var hentet fra britiske grupper tilknyttet plateselskaper som Island, Bronze, Vertigo og Harvest, og Junipher Greene kunne konkurrere med de fleste av dem. Hele den fjerde platesiden var viet det 20 minutter lange tittelkuttet, inndelt i sju frittstående komposisjoner fremført som ett helhetlig musikkstykke. Andre fremragende kutt er «A Spectre Is Haunting The Peninsula» (også utgitt på single), «Magical Garden» og «Take The Road Across The Bridge». Albumet ble sendt til Island Records i håp om internasjonal lansering. I mellomtiden hadde et annet britisk plateselskap – Transatlantic – hørt Friendship og blitt så begeistret at de tilbød seg å gi ut albumet i Storbritannia. De ansvarlige gjorde den tabben at de takket nei til Transatlantic, bare for selv å få nei fra Island Records noen uker senere.

Omslaget til Friendship var også historisk: Det var prydet av et maleri signert den ambisiøse og den gang relativt ukjente kunstneren Odd Nerdrum. Dette maleriet har i aller høyeste grad bidratt til å gjøre Friendship til et av de største samleobjektene i norsk platehistorie. Albumet ble utgitt på CD i 2003, med remastret lyd og et informativt coverhefte. Og i 2008 kom det ut en dobbel Deluxe Edition, der bonusdisken besto av den første innspilte versjonen, fra 20. august 1970 i Rosenborg Studio. I 2007 hadde albumet blitt relansert på vinyl.

Høsten 1972 deltok gruppen på en større turné i Polen. Ved hjemkomsten i desember sluttet Freddy Dahl, og i februar 1973 fikk Helge Grøslie et tilbud fra Titanic som han takket ja til. Dahl kom tilbake til bandet for å hjelpe til i en periode, men sluttet igjen allerede i april for å være med på å starte Ruphus. Junipher Greene valgte å fortsette som trio.

Platekontrakt ble tegnet med det nystartede selskapet On Records, og trioen laget først den harde, fengende singlen «Ugha-mugha Sunshine Boy» før de gikk i gang med albumet Communication (1973). Igjen var tittelkuttet et lengre musikkstykke (12 minutter), satt sammen av flere forskjellige temaer. Selv om Communication var et vellykket album, bar det preg av at to viktige medlemmer manglet. Spesielt merkbart var savnet av Freddy Dahls vokal. I 1975 ble albumet sendt ut igjen i en revidert utgave med nytt omslag og ny tittel – den meget misvisende The Best Of Junipher Greene – til gruppens store ergrelse. Forskjellen fra originalen var at tre låter var erstattet av singlen «Ugha Mugha Sunshine Boy»/«Easy Flying».

Bøhren og Åserud kom inn på Musikkhøyskolen, og der ble de kjent med Barth Niava fra Abidjan i Elfenbenskysten. Han foreslo for Junipher Greene at de skulle dra til Afrika, noe de gjorde i 1974. Trioen turnerte i Afrika i fire uker og imponerte så pass at de også fikk slippe til på afrikansk TV – med to egne programmer og som gjester i et tredje.

Årene frem til neste plateutgivelse var preget av ustabil besetning og svært sporadiske opptredener. Bassister kom og gikk: Vilbo sluttet i september 1974 og ble etterfulgt av Sverre Beyer, som hoppet av etter tre måneder. Arve Sakariassen var med fra juli 1975 til mars 1976, Jan Devik fra april 1976 til september 1977, og først i april 1978 klarte Bøhren og Åserud å få en stabil bassist til Junipher Greene – Jørun Bøgeberg, som også var vokalist. Lars Hesla (keyboard) ble medlem fra sommeren 1975.

En ny plate ble påbegynt i februar 1976. Flere innspillinger ble gjort i august 1977 og august 1978 før gruppen hadde nok til en LP. Da Rewind omsider forelå på markedet i starten av 1981, var det som en sprikende samling med nytt og gammelt materiale innspilt med fem forskjellige besetninger. Det var ikke lett å kjenne igjen det gamle Junipher Greene – bare «In The Dark And Misty Garden» fra 1976 kunne minne om musikken fra Friendship.

Men om Rewind var en overraskelse, fortonet Forbudte formiddagstoner (1982) seg som en revolusjon for tilhengerne. Gruppen hadde latt seg forføre av nyveiv og artister som Simple Minds, Wire og XTC, og tekstene var nå på norsk. Platen ble innspilt i gruppens øvingslokale med en åttespors båndopptaker og utgitt på den lille etiketten Musikkselskapet. Junipher Greene havnet imidlertid mellom to stoler da platen skulle presenteres, og de ble mer eller mindre tiet i hjel av både NRK og musikkpressen. Og i juni 1983 var Junipher Greene historie.

Bøhren & Åserud fortsatte å samarbeide, og ble snart anerkjent i bransjen som et av de beste komponistpar innen moderne filmmusikk. Junipher Greene har siden 2. august 2008 holdt flere gjenforeningskonserter med besetningen Bøhren, Åserud, Vilbo, Dahl og Jon Willy Rydningen (keyboards).


Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.