Dream

Velg forbokstav på

1967 -

Dette er den første norske supergruppen The Dreams eneste og etter hvert legendariske album, ''Get Dreamy'' (1967)
Dette er den første norske supergruppen The Dreams eneste og etter hvert legendariske album, ''Get Dreamy'' (1967)



Dream var Norges første såkalte supergruppe. Gitaristen Terje Rypdal kom fra Vanguards, bassisten Hans Marius Stormoen og organisten Christian Reim kom begge fra Public Enemies og trommeslageren og vokalisten Tom Karlsen var fra Little Earl & The Sapphires (Little Earl Wilson).

Disse fire bestemte seg i april 1967 for å danne tidenes norske band. Lista ble lagt høyt, både musikalsk og popularitetsmessig skulle de bli like gode og berømte som Cream og The Jimi Hendrix Experience, hevdet de. Ellers var det bare å gi seg.

Dream var først ute i Norge på flere felter. De var den første supergruppen, de var det første norske bandet som platedebuterte med et helt album, og sist, men ikke minst; de var det første norske bandet som spilte inn plate før de i det hele tatt hadde spilt ute. Dream skrev mesteparten av musikken sin sjøl, sjøl om de på scenen også fremførte en del coverversjoner av bl.a. The Beatles («Lucy In The Sky»), The Jimi Hendrix Experience («Foxy Lady» og «Hey Joe»), Booker T. & The M.G.’s («Green Onions») og John Mayall’s Bluesbreakers («Little Girl»). Alt sammen var låter fra artister som ville mer med musikken sin enn bare å tekkes publikum og toppe hitlister.

På sin første og eneste LP, Get Dreamy – som ble utgitt rett før jul i 1967 – spilte de så godt som bare egne låter. Musikalsk sett var den veldig variert, fra orgeljazz à la Jimmy McGriff («Night Of The Lonely Organist And His Mysterious Pals») via rå, gitarbasert progrock («Hey Jimi») til improvisert støyrock («Ain’t No Use»). Et par av gitarsoloene til Terje Rypdal var den gang forut for sin tid, og er det kanskje ennå.

Bandmedlemmene uttalte i intervjuer at de var opptatt av science fiction-litteratur, og tekstene på et par av albumlåtene bærer preg av dette. Tittelen «Green Things (From Outer Space)» taler vel for seg selv, mens «Ain’t No Use» omhandler jordens undergang. Dream spilte bare i Norge, men de fikk gitt et eksemplar av albumet til Jimi Hendrix (dette er nevnt i boka Vinyl Junkie), og ble lovet supportjobber i utlandet som det aldri ble noe av. LPen solgte forholdsvis bra i Norge, men den store berømmelsen utenfor grensa ble det aldri noe av.

Hans Marius Stormoen takket for seg allerede i mai 1968, for noen år senere å dukke opp igjen i Bryggerigangen Bluesband. Han døde i 2006. Tom Karlsen spilte i Oslo Rhythm’n’Blues Ensemble i 1982–89, og døde i 1999. Dream fortsatte en stund som trio, men 22. oktober 1968 debuterte en ny utgave av Dream, denne gang med Jon Christensen på trommer, Reim på orgel, Rypdal på gitar og Jan Garbarek på saksofon og fløyte. De spilte bl.a. låter som «Satisfaction» av The Rolling Stones, og «Black Magic Woman» av Fleetwood Mac. Denne utgaven av bandet levde imidlertid ikke lenge, og sommeren 1969 var det slutt.

Christian Reim dannet da sin egen kvartett, Christensen forsvant inn i Jan Garbarek Quartet, det samme gjorde Rypdal, foruten at han også utga et soloalbum i 1968, Bleak House (der Dreams andre besetning spilte på «Dead Man’s Tale»), og et album med jazztrioen Min Bul i 1970.

Dreams eneste album er blitt gjenutgitt flere ganger, første gang i 1976 som Dream og med nytt omslag. Albumet kom på CD i 1990 – og ble faktisk utgitt på vinyl som bootleg mot slutten av 90-tallet! I 2012 ga tyske Shadoks Music ut en påkostet vinylutgave i stereo.

Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.