Arne Bendiksen

Velg forbokstav på

Arne Bendiksen var kanskje den første som skrev og spilte inn cowboy-sanger av typen «Davy Crockett» (1955) på norsk. Forside Alle Kvinner 1959
Arne Bendiksen var kanskje den første som skrev og spilte inn cowboy-sanger av typen «Davy Crockett» (1955) på norsk. Forside Alle Kvinner 1959

«I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev» sang Bendiksen i 1956 som en fleip på klissete kjærlighetssanger, men publikum tok kanskje ikke ironien, for sangen ble en kjempehit
«I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev» sang Bendiksen i 1956 som en fleip på klissete kjærlighetssanger, men publikum tok kanskje ikke ironien, for sangen ble en kjempehit

«Pepino» var bare én av Arne Bendiksens norske versjoner av barnesanger på 60-tallet
«Pepino» var bare én av Arne Bendiksens norske versjoner av barnesanger på 60-tallet

Arne Bendiksen ble kåret til landets beste jazzbassist på begynnelsen av 50-tallet. Her i drivende samspill med Dizzy Gillespie
Arne Bendiksen ble kåret til landets beste jazzbassist på begynnelsen av 50-tallet. Her i drivende samspill med Dizzy Gillespie

«Jeg vil ha en blå ballong» (1962) må sies å være Arne Bendiksens «signatur»-melodi. Legg merke til rettskrivingen!
«Jeg vil ha en blå ballong» (1962) må sies å være Arne Bendiksens «signatur»-melodi. Legg merke til rettskrivingen!

Da Arne Bendiksen fylte 50 år, ga han ut en LP-en ''En kjuagutt fra Bergen'' (1979) med sanger fra hele hans karriere.
Da Arne Bendiksen fylte 50 år, ga han ut en LP-en ''En kjuagutt fra Bergen'' (1979) med sanger fra hele hans karriere.

Arne Joachim Bendiksen, sanger, musiker, komponist, tekstforfatter og plateprodusent, 19.10.1926– 26.03.2009, fra Solheimsviken i Bergen. Han hevdet selv å ha vunnet sin første musikk-konkurranse med å spille Hawaii-musikk på nesa. Den første slagerkonkurransen han vant, under psevdonymet Carsten Wold, ble arrangert gjennom Aftenposten like etter krigen. Profesjonelt debuterte han som gitarist i Bergen.

Han var kapellmester for Arnardo i 1951–52, og var i vintersesongen imellom engasjert hos Einar Rose på Rosekjelleren, der han ble bassist midt under en forestilling da Rose pekte på en kontrabass og skrek: «Spell bass!». Få år etter ble Bendiksen kåret til landets beste jazzbassist i en leseravstemning. Resultatet kan høres bl.a. på Pen­nies From Heaven(1954), med Arvid Amundsen (piano) og Tore Birkeland (trommer).

Høsten 1954 erstattet han Frederik Conradi i The Monn Keys til Kjør Storgata på Chat Noir. Samtidig begynte han som tekstforfatter, særlig for Inger Jacobsen, og som arrangør på HMV og Philips. Gjennombruddet som platesolist kom ved første forsøk, «Tømmer-John»/«Cowboy» (1955). Tekstene var hans egne, og «Cowboy» hadde hans egen melodi. Dette regnes som den første norske C&W-innspillingen, selv om genren den gang simpelthen gikk under betegnelsen «cowboy».

Han befestet posisjonen med sin neste single, «Cowboyens frikveld»/«Davy Crockett» (1955), og fulgte opp med flere duetter med Sølvi Wang og solosuksesser som «I dag har jeg brent mine kjærlighetsbrev»/«Min firbente venn», «Sigaretter, whisky og ville jenter» (begge 1956) og «I midten av vårt hus» (1957). I 1957 dannet han og de øvrige Monn Keys-medlemmene Egil Monn-Iversen A/S, og spilte deretter inn på egen etikett, Triola.

Under Monn Keys-tiden fortsatte han å ha suksess med innspillinger i countrypåvirket stil, som «Har du aldri vært ensom» (1959), samtidig som han utga musikalsk crazy-komikk av typen «Yabbadabba-doo Wilma» med tekst av Alf Prøysen (1962), «Anne har en pocketbok i sengen sin» og «Havfruen Lulu» (begge 1963). Aller mest populære var humoristiske, barnevennlige innspillinger som «Snømannen Kalle» og «Rudolf er rød på nesen» (begge 1957), «Den siste mohikaner» (1961), «Pepino» og «Jeg vil ha en blå ballong» (1962). Mange av barneklassikerne ble samlet på LPene Arne Bendiksen synger for barna og Alle tiders bar­neplate, den siste «delt» med Per Asplin. Han produserte også ti LP-plater i Den store eventyrserien, der kjente skuespillere som Alfred Maurstad og Wenche Foss leser norske og utenlandske eventyr.

Med The Monn Keys deltok han i de populære militærfilmene Operasjon Løvsprett (1962) og Operasjon Sjøsprøyt(1964), og i NRKs legendariske tidlige TV-serier Slagerparaden og Prospektkortet. Nordvisjonssendingene av TV-showene medførte gjennombrudd i Sverige, der han hadde flere store platesuksesser på svensk, og i Danmark, der han gjestet som revyskuespiller. Han spilte også på Chat Noir (1954–62), både i revyer og i tittelrollen som Davy Crockett i en forestilling han skrev alle melodiene til, utgitt i utdrag på EP-plate (1962). Tekstene var av Bjørn Sand.

Arne Bendiksen var den av Monn Keys-medlemmene som trivdes best med plateselskapsarbeidet. Han ble snart produsent på heltid, med ansvar også for Monn Keys-medlemmenes soloinnspillinger, og for artister som Bjørg og Per Gunnar, Elisabeth Granneman, Magnus Samuelsen, Einar Rose, The Key Brothers og Arve Opsahl. I 1960 oppdaget Bendiksen Wenche Myhre, som etter noen få singler slo igjennom i 1962. Han var hennes manager frem til 1965, skrev hennes aller største hit i perioden – «La meg være ung» (1964) – og sto for lanseringen i Tyskland.

I kjølvannet av henne, og inspirert av Beatles-bølgen, ga han ut beatgrupper som Cool Cats, Vanguards, Beatnicks, Public Enemiess, Hole in the Wall og senere Flying Norwegians. Mange av Triola-innspillingene ble samlet på til sammen 22 LP-plater under tittelen Norske Fa­voritter, senere Norske Topp­favoritter.

Selskapet ga også ut en del opptak fra Chat Noir-revyer, og dessuten en serie LP-plater med klassisk og «ny» musikk. Fra 1959 benyttet de etiketten Karusell hovedsakelig til Nora Brockstedts innspillinger, og senere etablerte man Nor-Disc, der bl.a. Ivar Medaas og Anita Thallaug dukket opp. På Forum kom det mest religiøse plater. Etter hvert tok arbeidet med plateselskapet all Bendiksens tid, og i 1964 overtok han selskapet, som fra da av het Arne Bendiksen A/S. Etikettene Karusell og Nor-Disc ble da overført til Polydor. Han eide også seks musikkforlag under paraplyen Arne Bendiksen Musikkforlag.

Fra 1964 bygde Arne Bendiksen opp selskapet som frem til 1983 var et av landets største musikkforlag, og det eneste helt norskeide av betydning. I en årrekke var han også norsk distributør for svært mange utenlandske etiketter, bl.a. Warner, Reprise, Island, Virgin og Sonet. Selskapets viktigste artist i årene 1965–72 var Kirsti Sparboe, den gang landets bestselgende kvinnelige artist. Stor suksess hadde også Kjell Karlsens orkester med Odd Børre og Finn Eriksen, samt søskenparet Åse og ?Børt-Erik Thoresen med sine innspillinger av norske folkemelodier. Bendiksen utga også smalere innspillinger med mer internasjonal appell – særlig jazz, på Sonet – bl.a. Karin Krogs tre første LP-plater.

For øvrig ble det gitt ut plater innenfor alle tenkelige musikalske genrer, fra Arne Nordheim via Jan Garbarek og Lillian Askeland til ?Arnie «Skiffle-Joe» Norse. I disse årene la Bendiksen også grunnlaget for C&W-miljøet i Norge, delvis på etiketten Country. Etikettene Flower og Flora ble hovedsakelig brukt til barneplater, gjenutgivelser og samleplater.

I 1964 deltok han for første gang i Melodi Grand Prix, både som opphavsmann med to melodier, «La meg være ung» og «Hvor» (sunget av Inger Jacobsen, på plate av Åse Thoresen), og som utøver av Sigurd Jansen/Egil Hagens vinnermelodi «Spiral ». Etter hvert ble han landets første Grand Prix­-konge, med fire seire som opphavsmann: «Intet er nytt under solen» (Åse Kleveland, 1966, med tredjeplass internasjonalt), den da så omdiskuterte «Oj, oj, oj så glad jeg skal bli» (Kirsti Sparboe, 1969), «Lykken er» (Hanne Krogh, 1971) og «Å, for et spill» (Bendik Singers, 1973). Den siste var hans personlige favoritt, og oppnådde en pen sjuendeplass internasjonalt.

I Rio de Janeiro tok Bendiksen gullmedalje i datidens største internasjonale musikkfestival i 1968 med «I Feel So Strong», sunget av Kirsti Sparboe. Den ble aldri utgitt i Norge. Som komponist var han på sitt beste da han lot jazzbakgrunnen slippe til, og ga den et folketonepreg, som i «Intet er nytt under solen» (som altså ikke heter «Jeg vet om en gammel mann»!). Med årene fikk han liten tid til å ta seg av solokarrieren, men i 1965–69 deltok han i trioen «Kirsti (Sparboe), Oddvar (Sanne) og Arne». De ga ut den påkostede LP-platen Tre i parken, men hadde størst suksess med singlen «Vi gratulerer» (1968). Han turnerte også sammen med Sparboe under betegnelsen Bare To, og de ga ut en del duetter på singler. I disse årene skrev han flere hundre sangtekster, noen av dem med mellomnavnet Joachim som psevdonym, men fikk liten tid til å komponere.

LP-platen En tjuagutt fra Bergen (1979) inneholder, foruten tittelmelodien, nyinnspillinger av en del av hans mest populære slagere. Som en reaksjon på svensk pops dominerende stilling i Norge sent på 60-tallet, og på NRKs uvilje mot å spille norske plater, startet han i 1968 den etter hvert 30 plater lange LP-serien Svensktoppar, der norske artister sang svenske hits på svensk. Serien ble en stor suksess, og var så absolutt med på å skaffe norske artister større plass på hjemmemarkedet. På 70-tallet og i de tidlige 80-årene ga han ut folkekjære artister som Teddy Nelson, Hans Petter Hansen, De Syngende Husmødre, Jan Høiland og Hanne Krogh, og sentrale visesangere som Kari og Ola Bremnes, Tove Karoline Knutsen og Ole Paus.

Etter 1983 konsentrerte Arne Bendiksen seg hovedsakelig om arbeidet for norske opphavsmenns rettigheter i NOPA, samtidig som han var en drivkraft bak opprettelsen av artistorganisasjonen GRAMART, og for Tekstforfatterfondet, som årlig støtter et større antall norske sangtekstforfatteres prosjekter. På 90-tallet arbeidet han med overføring til Nasjonalbiblioteket av sine 35 000 masterbånd med norske musikkopptak, det største norske arkivet over innspillinger som har vært utgitt på plate. I denne perioden påbegynte han en CD-serie, Arne Bendiksen Collection, der sentrale eldre opptak kommer ut på nytt.

I 1994 ble han feiret med en egen kveld på Nattjazzen under Festspillene i Bergen. I 1995 komponerte han barne- og ungdomsballetten På egne ben til tekst og koreografi av Håvard Engell, førstegangsoppført av den norske dansegruppen Cap à Pied i Praha og vist på tsjekkisk TV. Denne medførte oppdrag om å skrive en barnemusikal, We, The Children, for FNs barnekonvensjon.

Bendiksen var også engasjert i den årlige Titanofestivalen, og han opptrådte tidvis som sanger frem til sin død. Han spilte bl.a. kabaret med Jan Eggum i deres felles hjemby, under gruppenavnet Bollemusikken, dokumentert på CDen Vi vil helst ikkje vite det (1998) og var aktiv til det siste, med sin ufattelige energi og virkelyst.

Tekstmaterialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.