Alf Cranner

Velg forbokstav på

25.10.1936 -


Geirr Tveitt spiller selv cembalo på ''Både le og gråte'' (1965) der Cranner tolker dikt av Jacob Sande, tonesatt av Geirr Tveitt
Geirr Tveitt spiller selv cembalo på ''Både le og gråte'' (1965) der Cranner tolker dikt av Jacob Sande, tonesatt av Geirr Tveitt


På viseklassikeren ''Rosemalt sound ''(1967) finner vi «Drikkevise» og «Sjømannsvise»
På viseklassikeren ''Rosemalt sound ''(1967) finner vi «Drikkevise» og «Sjømannsvise»


''Alf Cranners visebok ''(1978) inneholder sanger som «Å, den som var en løvetann», «Den skamløse gamle damen», «Tivoli» og «Hambo i fellesferien»
''Alf Cranners visebok ''(1978) inneholder sanger som «Å, den som var en løvetann», «Den skamløse gamle damen», «Tivoli» og «Hambo i fellesferien»


På ''Sanger om fravær og nærvær ''fra 1989 var alle tekster og melodier av Cranner med unntak av en nyinnspilling av klassikeren «Sjømannsvise» m/tekst av Harald Sverdrup
På ''Sanger om fravær og nærvær ''fra 1989 var alle tekster og melodier av Cranner med unntak av en nyinnspilling av klassikeren «Sjømannsvise» m/tekst av Harald Sverdrup


Trubadur, komponist, maler og forfatter, f. 25.10.1936 i Oslo. Hadde sine pubertetsår i Stavanger før han som 17-åring flyttet tilbake til Oslo. Bosatte seg i Kragerø ti år senere. Regnes for å være den norske visebølgens åndelige far; fødselshjelperen til hele den nye generasjonen av norske visesangere.


Cranner begynte sin musikalske karriere som sjuåring, da hans farfar Ingvald Cranner lærte ham å spille fiolin. Undervisningen fikk en brå slutt da han flyttet til morens familie i Stavanger. I stedet kom gitaren til ham da han var tretten, og den unge Alf lærte seg viser av Jens Gunderssen, Alf Prøysen og Radiofantomene (Kurt Foss og Reidar Bøe) fra grammofonen i huset. Han flyttet tilbake til Oslo som 17-åring for å gå på gymnaset. Gikk på Statens Kunst- og Håndverksskoles malerlinje før han ble lærer – først i Oslo, deretter i Kvalsund i Finnmark, for så å ende opp som musikk- og tegnelærer i Kragerø. Sluttet å undervise i 1998.


Interessen for musikk bar han med seg hele tiden. Som tenåring ble han interessert i jazz og klassisk, og han studerte en periode klassisk gitar hos Bjørn Fongaard. I 1961 ble han medlem av Visens venner, og der traff han den svenske visekunstneren Olle Adolphson. Møtet ble avgjørende for Cranners fremtid. Et annet viktig bekjentskap var musikeren Rolf Ingelsrud, som hadde laget egne arrangementer til flere norske folkeviser, deriblant «Roland og Magnus kongen», som senere ble åpningssporet på Cranners debut-LP. Ingelsrud omkom i en flyulykke i 1962, og dermed fikk han ikke realisert drømmen om å bringe folkeviseskatten videre for en ny generasjon. Cranner tok på seg oppgaven.


Sommeren 1963 var Rolv Wesenlund, den gang innspillingssjef i Philips (Norsk Phonogram), på ferie i Kragerø. Her ble han kjent med Cranner og fikk høre hans tolkninger av norske folkeviser. En begeistret Wesenlund tilbød platekontrakt, og den unge trubaduren takket ja. I desember 1963 ble Fiine antiquiteter innspilt i løpet av to netter på Wesenlunds kontor. Utstyret som ble brukt var en tospors båndopptaker og en bordmikrofon. Cranner og hans gitar var eneste medvirkende på platen. Innholdet var 18 norske folkeviser fra flere århundrer, deriblant velkjente toner som «Kjerringa med staven» og «Det står ein friar uti gar’e», i tillegg til mer sjeldent materiale. Dette ble den første av en rekke særpregete viseplater fra Cranner.


Et nytt vendepunkt i livet kom tidlig i 1964, da Cranner ble kjent med Alf Prøysen. De to Alf’ene fant hverandre umiddelbart, og Prøysens betydning for Cranner ble etter hvert så stor at den unge Alf regnet den eldre for å være «en åndelig far, bror, rådgiver, veileder og venn» (sitat Cranners artistbiografi fra CD-samlingen 48 viser). Gjennom Prøysen ble Cranner kjent med rallarviser, skillingsviser, gatesanger og annen folkelig kultur. Cranner satte melodier til visetekster som Prøysen skrev spesielt for ham, bl.a. «Å, den som var en løvetann». Det ble også laget et TV-program hvor Prøysen og Cranner sang viser for hverandre.


Neste viktige møte var med Geirr Tveitt. Komponisten fra Hardanger ble så inspirert av Fiine antiquiteter at han begynte å komponerte melodier spesielt for Cranner. De første var tonesettinger til dikt av Aslaug Låstad Lygre, deriblant «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta», som ble fremført første gang i et radioprogram i 1964. Samme år laget de LP-en Både le og gråte. Denne hadde 15 dikt av Jakob Sande tonesatt av Tveitt, og arrangementene besto av Cranner på gitar og Tveitt på cembalo. Per W. Kilde var produsent for denne platen, som må regnes blant de viktigste som er laget innen norsk visekunst.


Johan Fr. Heyerdahl koblet Cranner med hans neste viktige makker; lyrikeren Harald Sverdrup. Dette resulterte i et samarbeid der Cranner satte musikk til flere av Sverdrups dikt og akkompagnerte forfatterens høytlesning med sin gitar. Den norske Bokklubben sendte paret ut på turné høsten 1966 under tittelen Vers og viiiiiiser. Lyriske utskeielser ved Harald Sverdrup og Alf Cranner. Dette ble også tittelen på en LP innspilt i aulaen på Universitetet i Oslo. Forestillingen var en god blanding av skjemt og alvor, med det kvarterlange hørespillet «Saturn og Jupiter» som et høydepunkt av bisarr karakter. Paret opptrådte med hatter og pappneser, og avlivet myten om at lyrikk er høytidelig kunst for forståsegpåere. Forestillingen var også en triumf for Cranner som komponist – han presenterte en av sine mest kjente viser i form av «Sjømannsvise».


Cranner tilbrakte nå mye av sin tid i Sverige, og inspirert av de svenske jazzmusikerne Jan Johansson og Bengt Arne Wallin fikk han lyst til å koble viser med jazz. Han spurte Alfred Janson om han ville være arrangør og orkesterleder, noe som resulterte i albumet Rosemalt Sound. Igjen snakker vi om en milepæl, eller – som Wesenlund kalte det – «et veimerke i norsk visekunst». Tittelen i seg selv fortalte om et møte mellom det tradisjonelle og det nye; mellom nordisk visekunst og svingende rytmer. Innholdet favnet om både folkeviser og originalt materiale, deriblant nyinnspillinger av «Drikkevise» og «Sjømannsvise», samt Geirr Tveitts tonesetting av Aslaug Låstad Lygres «Vi skal ikkje sova».


Alf Prøysen og Sven Bertil Taube var inspiratorene bak neste LP, Almuens opera, en samling skillingsviser, viser av Petter Dass og Prøysen – så som Slipsteinsvalsen og «Å, den som var en løvetann» – og annet som kunne høre inn under begrepet opera for almuen. Egil Monn-Iversen var produsent, arrangør og musikalsk leder, mens Prøysen bidro med platens tittel og omslagets artikkel. Det var noe av det siste Prøysen rakk å gjøre; han døde en måned etter at platen kom ut. En setning fra omslaget ble stående som Prøysens attest til kunstneren Cranner: «Han har respekt for livets regnbue, som strekker seg fra bakgårdens lirekasse til domkirkens koraler.»


Et nytt samarbeid ble inngått i 1970, denne gang med forfatteren Odd Børretzen. Dette samarbeidet varte i hele tolv år og avstedkom to LP-er, begge innspilt i konsertsammenheng. Platene var basert på parets kabareter, hvor innholdet strakk seg fra Cranners velvalgte viser via underfundige skuespill for to, til Børretzens umiskjennelige monologer. Før den første av platene med Børretzen kom ut, hadde Cranner også vært sanger i filmen Balladen om mestertyven Ole Høiland, samarbeidet med Klaus Hagerup, skrevet musikk til Det Norske Teatrets oppsetning av Romeo og Julie og komponert musikk til filmen Jentespranget. Senere laget han også musikk til filmen Faneflukt (1975) og for Radioteateret.


LP-en Trykt i år (1974) var en slags fortsettelse av Almuens opera, igjen med Monn-Iversen som arrangør og produsent. Johnny Sareussen var medprodusent. Blant de mange medvirkende deltok Inger Lise Rypdal og Lars Klevstrand på «Trestemt sang», og Lillebjørn Nilsen på «Hjemkomst». Platen inneholdt flere Prøysen-viser, tradisjonelle toner og egenkomponert materiale, samt to smakebiter fra samarbeidet med Klaus Hagerup. En av disse, «Bare skrap», var laget til et fjernsynsprogram om en skraphandler i Drammen. Cranner ble belønnet med Spellemannprisen for albumet.


På albumet Vindkast (1977) fremsto Alf Cranner også som tekstforfatter. Han var ansvarlig for samtlige melodier og de fleste tekster på en plate hvor ensemblet besto av Nils Petter Nyrén, Alfred Janson, Ole Jacob Hansen og Terje Venaas. Tre gjester deltok: Odd Børretzen, Kari Diesen og Harald Heide Steen jr. – sistnevnte fikk briljere fritt på «Indianervise» og «Sjømannsblues». Cranner fikk Spellemannprisen for Vindkast. Foran neste kabaret med Børretzen – Hva er det de vil? i 1980 – rakk Cranner å lage melodier til Klaus Hagerups skuespill I denne verden er alt mulig. Tidlig på 80-tallet samarbeidet han igjen med Hagerup, med musikk til skuespillet I blådress og blåleire.


Midtveis på 80-tallet gikk Cranner i studio med jazzrockbandet Lava etter anbefaling av Audun Tylden i selskapet Slagerfabrikken. Eksperimentet på albumet Din tanke er fri (1985) gikk ut på å koble visekunst med 80-tallets lydbilde og arrangementer, slik Cranner og Janson hadde gjort med viser og jazz på Rosemalt Sound 18 år i tidligere. Tre av de elleve kuttene var nyinnspillinger – «Drikkevise», «Hjemkomst» og «Sjømannsvise» – men det naturlige midtpunktet var tittelkuttet «Din tanke er fri» som opprinnelig var en opprørssang fra bondeoppstandelsen på Martin Luthers tid. Den norske versjonen til Cranner ble tilegnet menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International. Svein Dag Hauge var produsent for albumet, som ble nominert til Spellemannprisen.


Sanger om fravær og nærvær (1989) ble siste utgivelse på 80-tallet. Cranner søkte nok en gang hjelp blant jazzmusikere; Egil Kapstad (pianist og produsent), Arild Andersen (bassist) og Nils Petter Nyrén (gitarist). Bortsett fra teksten til «Sjømannsvise» (Harald Sverdrup) inneholdt platen bare Cranners egne tekster og melodier. Det ble en lavmælt og naken produksjon med fokus på nærhet og spontanitet. «Sjømannsvise» ble presentert i sin fjerde innspilte versjon, og Cranner ble igjen nominert til Spellemannprisen. Alf Cranners mest ambisiøse plateprosjekt kom i 1992 i form av 48 viser – en dobbel CD med nyinnspillinger av gamle viser og med Ketil Bjørnstad som produsent.


Albumet Kafé Kaos ble utgitt på artistens 59-årsdag i 1995. Alfred Janson var tilbake som produsent og medmusiker, og blant de andre medvirkende var Kåre Virud, Bjørn Kjellemyr, Paolo Vinaccia, Finn Hauge og Steinar Ofsdal. Platen avslørte nye sider ved Cranner; nå var han også en samfunnskritisk refser i viser som «Sengetid er stengetid» og «Taket er lekk». Kafé Kaos inneholdt også oppfølgeren til «Sanglærer Bastian» fra albumet Vindkast: «Adjø, sanglærer Bastian» fortalte om hvilken rivende utvikling som hadde funnet sted innen skoleverket i løpet av to tiår.


Høsten 2001 – i en alder av 65 år – overrasket Alf Cranner med å gi ut en biografi om sin oldefar Christian Holberg Gran Olsen, oppfinneren som ble kalt «Kikkert-Olsen» i det gamle Kristiania. Jordbundet og himmelvendt ble utgitt på Aschehoug forlag. To år senere kunne Cranner feire sitt 40-årsjubileum som plateartist med TV-programmet På verseføter i 40 år og den doble samlingen 50 beste fra 40 år. Samlingen slo det fast en gang for alle at hver plate fra denne mannen har satt en standard innen norsk visekunst.


Alf Cranners karriere og livsverk er enestående – ikke bare i norsk, men også i skandinavisk sammenheng. Et nytt bevis for dette kom i 2004 da han tolket Robert Burns på albumet Som en rose. Platen inneholdt 19 spor og var innspilt i The Globe Inn, en pub fra 1600-tallet i Dumfries, Skottland, som var Burns' stamsted. Erik Hillestad var produsent, og musikerne som deltok var Knut Reiersrud, Arild Andersen, Håvar Bendiksen, Rune Arnesen og Nils Økland.

Materialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.