Ole Paus

Velg forbokstav på

Den første platen til Ole Paus, ''Der ute - der inne'' (1970), avslørte et enormt talent og satte standarden for norsk visekunst på 70-tallet
Den første platen til Ole Paus, ''Der ute - der inne'' (1970), avslørte et enormt talent og satte standarden for norsk visekunst på 70-tallet


Samarbeidet mellom Ole Paus og bandet Pussycats resulterte i platen ''Garman'' (1973), innspilt på kun tre dager, en klassiker innen viser og rock.
Samarbeidet mellom Ole Paus og bandet Pussycats resulterte i platen ''Garman'' (1973), innspilt på kun tre dager, en klassiker innen viser og rock.


De viktigste medarbeidere i «redaksjonen» under ''Paus-posten''-perioden, var redaktør Ole Paus, nattredaktør George Keller, red. sekretær Anne Karine Strøm og frilanser Anita Skorgan. Her er avisens andre utgivelse (1977).
De viktigste medarbeidere i «redaksjonen» under ''Paus-posten''-perioden, var redaktør Ole Paus, nattredaktør George Keller, red. sekretær Anne Karine Strøm og frilanser Anita Skorgan. Her er avisens andre utgivelse (1977).


To rustne herrers ''Tolv rustne strenger'' (2003) var Ole Paus og Jonas Fjelds tredje plate sammen.
To rustne herrers ''Tolv rustne strenger'' (2003) var Ole Paus og Jonas Fjelds tredje plate sammen.


Foreløpig siste fra Ole Paus er ''En bøtte med lys'' (2004), hvor han er godt hjulpet av produsent Ulf Holand og musikerne Audun Erlien og Anders Engen.
Foreløpig siste fra Ole Paus er ''En bøtte med lys'' (2004), hvor han er godt hjulpet av produsent Ulf Holand og musikerne Audun Erlien og Anders Engen.


09.02.1947 -


Vokalist, gitarist, komponist, programleder, tekst- og revyforfatter, f. 09.02.1947 i Oslo. Ole Paus er en av Norges sterkest profilerte ordkunstnere og en av de mest allsidige blant landets store visesangere. I tillegg er han en av de mest produktive. Han er ansvarlig for mer enn 20 album, et dusin revyforestillinger, nesten like mange bøker og flere TV-serier der han har intervjuet andre artister.


Tekstene til Ole Paus er både virkelighetsnære og filosoferende, og ofte satiriske. Han fremfører dem med en særegen sangstil, der melodiene føres frem av en hes, nærmest rusten og tidvis skjelvende og forpint stemme. Han treffer ikke alltid tonen, men det er litt av sjarmen til Ole Paus – dette at han kan få frem det vakre i en melodi selv når stemmen hans høres ut som et punktert dekk på en grusvei.


Ole Paus er en sammensatt artist, der den ene siden av ham kritiserer borgerskapet og dyrker bohemens frie liv, mens den andre siden av ham nyter friheten i en luksuriøs bil mens vinen tempereres foran peisen hjemme i villaen. Han studerte filologi og historie, og hadde vært innom en mengde forskjellige jobber før han begynte å skrive viser. Disse visene fikk Alf Cranner høre, og han ringte sporenstreks til sitt plateselskap, Nor-Disc, og forlangte i telefonen at Ole Paus skulle ha platekontrakt. Det fikk han, og i juni 1970 gikk den 23 år gamle artisten i studio.


Debutplaten Der ute – der inne ble innspilt på to dager i juni 1970, og var en samling på 18 viser om bymiljøet. Odd Løken var produsent, mens Pjokken Eide (fløyte, trombone), Bjørn Holmvik (bass) og Espen Rud (trommer) var deltakende musikere. Alf Cranner skrev en artikkel til omslagets bakside, der han ikke la skjul på sin store begeistring for den unge visesangeren. «I disse visene blir små og store bagateller gjort om til vesentligheter,» slo Cranner fast. Paus avslørte et enormt talent, der han i det ene øyeblikket viste sympati med drankere og nattmennesker, mens han i det neste slipte kniven mot samfunnets besteborgere. Der ute – der inne var platen som satte standarden for norsk visekunst på 70-tallet.


Alf Prøysen


presenterte Paus for forlaget Tiden, og brukte noenlunde de samme superlativene som Cranner hadde benyttet seg av. Paus’ første bok, diktsamlingen Tekster fra en trapp, kom ut i 1971, og i 1972 kom visesamlingen Rableviser (Tiden). Dette året inngikk han også et historisk samarbeid med rockebandet Pussycats. Resultatet ble albumet Garman (1973), som regnes som en klassiker innen norsk visesang og rock. Flere av hans mest kjente sanger er på dette albumet, så som «Nå kommer jeg og tar deg», «Leieboer» og «Ingenting å være redd for». Paus beskrev selv utformingen av Garman som «musikk som når menneskehjertene som en berøring av evigheten».


Et annet og ganske annerledes samarbeid ble også innledet i 1972, da Paus slo seg sammen med lyrikeren Gunnar Bull Gundersen. Dette resulterte i forestillingen Ole Bull Show, som også ble utgitt på plate, da med den litt optimistiske undertittelen Vol 1. Det ble med denne ene show-platen. Det neste samarbeidet, derimot, skulle vise seg å bli langvarig.


Albumet Blues for Pyttsan Jespersens pårørende (1973) markerte starten på et fruktbart samarbeid med Ketil Bjørnstad, noe som i årenes løp har resultert i alt fra ambisiøse plateproduksjoner til løsslupne, nesten rabulistiske bøker. Boken Reisen til Gallia, eller Det er typisk norsk å være god (Stenersen, 1998) fra fotball-VM, er et av resultatene fra samarbeidet. Bjørnstad hadde truffet Paus første gang da han intervjuet ham for Morgenposten i 1971, og like etter dro de ut på turné sammen. De øvrige musikerne som deltok på Pyttsan Jespersen var den amerikanske gitaristen Stefan Grossmann og medlemmer av Popol Vuh. Paus har også lest inn Profeten av Kahlil Gibran med musikk av Bjørnstad (2003).


Høsten 1974 ga Paus ut sitt femte album, Zarepta, samtidig som han lanserte sin første roman, Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller. Bjørnstad var arrangør og medprodusent på Zarepta, og han var også komponist på to av visene. De to artistene laget deretter den doble LP-en Lise Madsen, Moses og de andre (1975). Dette albumet ble innspilt med et ensemble bestående av ledende jazzmusikere: Rune Gustafsson, Knut Riisnæs, Arild Andersen og Pål Thowsen. Blant gjestene var Radka Toneff og Sigmund Groven.


Paus hadde på dette tidspunktet også stiftet sitt eget plateselskap, Zarepta, som i sine første år ble distribuert av Arne Bendiksen på etiketten Sonet. På høstturneen i 1976 ble Paus akkompagnert av Egil Kapstad (piano), Hallvard Kausland (gitar) og Arild Andersen (bass), og konserten i Chateau Neuf 18. november 1975 ble spilt inn. Høydepunktene ble inkludert på albumet I anstendighetens navn (1976), som Paus fikk Spellemannprisen for.


I de neste to årene beskjeftiget artisten seg som syngende redaktør for sin egen lydavis; Paus-posten. Han laget tre utgaver, alle med aktuelle saker fra nyhetsbildet, fremført som satiriske og humoristiske skillingsviser. Platene markerte et veiskille i Ole Paus’ karriere; han nådde ut til et stort publikum samtidig som han skilte seg ytterligere fra resten av landets gitarspillende visekunstnere. Platene ble mottatt med både applaus og piping. Artisten befant seg plutselig i kryssild, der han fikk pepper fra alle politiske hold. Paus-posten fikk også ringvirkninger langt utover kunstens grenser: Høyesterettsadvokat Olav Hestenes hevdet en gang at han fikk redusert straffen for en av sine klienter med seks måneder, fordi vedkommende var blitt gjenstand for en nidvise av Paus! Den aktuelle visen ble for øvrig avspilt i rettssalen av Hestenes. De viktigste medarbeiderne i redaksjonen til Paus var nattredaktør George Keller (piano, fiolin), redaksjonssekretær Anne Karine Strøm (vokal) og frilans Anita Skorgan (vokal). Høydepunkter fra de tre utgavene ble samlet på LP-en Sjikaner i utvalg i 1978, og på CD-en Stopp pressen! i 1995.


Paus gjorde sin neste plateinnspilling, Kjellersanger (1979), i Bergen Lydstudio med seg selv, Terje Fjærn og Trygve Thue som produsenter. Fjærn og Thue var også blant musikerne, som ellers talte navn som Iver Kleive, Bjørn Johansen, Sveinung Hovensjø og Pål Thowsen. I denne perioden skrev Paus også materiale for Anne-Karine Strøm, til hennes album Nærhet. Ved inngangen til 80-tallet la Paus ned plateselskapet Zarepta og skrev kontrakt med EMI. Deretter var det klart for nok et berikende samarbeid for Paus, denne gang med Jonas Fjeld.


I desember 1981 gikk Ole Paus i studio med Jonas Fjeld og et dusin andre fremtredende musikere, og en måned senere var albumet Noen der oppe (1982) ferdig innspilt. Her fremsto Paus med et mer rockete uttrykk, som en norsk Randy Newman med gitarkofferten full av fengende satire. Tekstene var så saftige at Paus fant det klokest – etter anmodning fra plateselskapet EMI – å klistre en merkelapp på omslaget, med advarselen «Inneholder ord som ikke egner seg for barn». Men om ikke ordene passet for sarte sjeler, var materialet noe av det sterkeste artisten hadde servert. Blant de nye favorittene var «Åh, Sonja», «Selv sopere har et hjørne i himmelen» og «Alt var mye bedre under krigen».


Et nytt samarbeid med Ketil Bjørnstad avstedkom albumet Bjørnstad/Paus/Hamsun (1982), der Paus sang tekster fra diktsamlingen Det vilde kor av Knut Hamsun, tonesatt av Bjørnstad. Blant musikerne var Jon Eberson (Jon Eberson Group), Nils Petter Nyrén, Sveinung Hovensjø og Pål Thowsen. Hakk i hæl med innspillingen av dette albumet, dro Paus til Danmark sammen med Jonas Fjeld Band for å lage sin neste plate i september 1982. En særdeles fuktig båttur skal ha gitt navn til platen – Svarte ringer – og blant innholdet var «Nerven i min sang» (senere innspilt av Jonas Fjeld), hyllesten «Bergen, Bergen» og den absurde allsangen «Glade gutter står i kor». Platen var tilegnet Agnar Mykle.


«En million japanere kan ikke ta feil!» lød reklameplakatene for Grensevakt, utgitt i 1984. Også dette albumet var innspilt i Danmark, med bl.a. Jonas Fjeld og Anders Bru (Stavangerensemblet), og med Bjørn Kruse og Paolo Vinaccia som medprodusenter. Samme år ga han ut romanen Endelig alene, som av enkelte journalister ble betegnet som Norgeshistoriens lengste injurie. Nok et album med Fjeld & co, Muggen Manna i 1986, avstedkom bl.a. den treffende kaksesatiren «Mæsjen og påsjen».


En reise til Chile ga ham inspirasjon til platen Stjerner i rennesteinen i 1988, og etter det rettet Ole Paus sitt virke mot revyer en stund. Over en femårsperiode laget han flere sukessrevyer i Oslo og Bergen. Spesielt populær var The Sound Of Newsweek, sommerrevyen 1989 i Bergen, der Paus harselerte med alt og alle i byen mellom de sju fjell. Her skapte han figuren «Evy’en» i samarbeid med skuespiller Frode Rasmussen. «Evy’en» fikk sin egen signaturlåt i form av «Lumumba», som ble inkludert på albumet Biggles' testamente i 1992. Sven Ohrvik og Svein Dag Hauge var de mest fremtredende musikerne på en plate som også inneholdt «Ikke gjør som mora di sier».


90-tallet brakte med seg en av de store overraskelsene i Ole Paus’ karriere: Han fremsto som en inderlig salmetolker. Og dette var mannen som 15 år i forveien hadde sjokkert presteskapet i Norge med visen «Satan lever»! Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted hadde ideen til albumet Salmer på veien hjem (1991), og han inviterte Paus, Mari Boine og Kari Bremnes til å synge vakre salmer. Resultatet var mildt sagt oppsiktsvekkende. I Ole Paus’ rustne strupe ble «Nærmere deg min Gud» noe mer enn en salme, det ble en bønn fra en naken og ærlig sjel hvis følelser lå og fløt i rennesteinen. Paus ga salmen nytt liv og ny mening, samtidig som hans «styggvakre» fremførelse var en invitasjon til ikke-troende om å ta del i tanken om et bedre liv etter dette.


Karrieren så langt ble i 1994 oppsummert i platesamlingen Jeg kaller det vakker musikk og den ledsagende viseboka Hjemmevant utenfor. Førsteutgaven av det doble albumet inneholdt en tredje CD, der noen sjeldenheter var inkludert, så som Paus’ hyllest til buekorpsene i Bergen, «Rævedilter». Boka hadde tekster og noter til nesten 140 viser, pluss en absurd artikkel der Paus i svært billedlige former fortalte om sin tidlige karriere.


Andre halvdel av 90-tallet bar preg av vennskapet og samarbeidet med Jonas Fjeld. Paus hadde levert tekstene til Fjelds første norske album, Svært nok for meg i 1989, der bl.a. «Engler i sneen» var med, og til oppfølgeren Texas Jensen i 1992. Nå gikk Paus og Fjeld i studio som likeverdige og kom ut igjen som duoen To rustne herrer. Det ble vellykkete plateutgivelser i 1996 (To Rustne Herrer), i 1998 (Damebesøk) og i 2003 (Tolv rustne strenger). Innimellom rakk også Paus å levere tekster til Fjelds album Tidevann (2002), samt lage to nye plater på egen hånd.


Det begynner å bli et liv – det begynner å ligne en bønn (1998) var et samarbeid med Oslo Kammerkor, der Paus sang seks egne sanger som var krysset med seks salmer av Hans Adolph Brorson. Det var 300 år mellom Paus og Brorson, de var barn av hver sin tid, men gjennom sangene var de likevel beslektet. Erik Hillestad var produsent og Sven Ohrvik orkesterleder for en innspilling som ble foretatt i Ris kirke.


Neste album, Den velsignede, ble innspilt i Havana i mars 2000 med kubanske musikere, og i Oppstandelseskirken i Moskva måneden etter med det russiske koret Voskresenije. Erik Hillestad og Sven Ohrvik var nok en gang viktige medarbeidere, som henholdsvis produsent og arrangør. Albumet inneholdt sanger som hyllet livet, kjærligheten og vennskapet som strekker seg over alle grenser og bryter alle stengsler. Paus var om mulig enda mer selvransakende enn før, spesielt i sangen «Livet og jeg». Innspillingen En bøtte med lys kom i 2004.


I tillegg til de nevnte gjøremål, har Ole Paus også levert innspillinger til diverse plater og kassetter. Blant dem var Dagbladets kassett Alltid foran 2 fra 1980, EU-platen Fra nei til ja i 1994, og den lokale utgivelsen Hilsen fra Bergen. Han skrev norsk tekst til den amerikanske rockelåten «Hey Joe» og sang den inn som «Hey Jo» på Ole Staveteigs album Jimi Hendrix på norsk i 2003. Paus har også laget en ungdomsrevy mot rasisme, lagt opp for presentasjon i samtlige av landets skoler.


Ole Paus har opplevd og overkommet det meste, fra konkurser og konflikter med ukepressen til suksesser som nesten har levd opp til navnet på hans eget plateselskap på 70-tallet – Zarepta, den uuttømmelige krukke. Paus har ikke alltid gått seirende ut, men han har alltid gått oppreist mot nye utfordringer.

Materialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.