New Jordal Swingers

Velg forbokstav på

New Jordal Swingers' andre LP het ''Rock Machine'' (1974) og inneholdt slageren «Nå må'ru slutt' opp med å se på meg sånn», resten av platen var på engelsk.
New Jordal Swingers' andre LP het ''Rock Machine'' (1974) og inneholdt slageren «Nå må'ru slutt' opp med å se på meg sånn», resten av platen var på engelsk.


«Spillemann» var New Jordal Swingers' bidrag til ''Melodi Grand Prix'' i 1978. Dette var tiden da platesalget deres ofte passerte 100 000.
«Spillemann» var New Jordal Swingers' bidrag til ''Melodi Grand Prix'' i 1978. Dette var tiden da platesalget deres ofte passerte 100 000.


New Jordal Swingers hadde en aktiv fanklubb som skaffet medlemmene eksklusive produkter, som denne ''EP 1980''. Fra venstre: Svein Finjarn, Eigil Berg, Ivar Hovden, John Kolloen og Håkon Vellesvik, sistnevnte omkom i den tragiske rasulykken i 1982.
New Jordal Swingers hadde en aktiv fanklubb som skaffet medlemmene eksklusive produkter, som denne ''EP 1980''. Fra venstre: Svein Finjarn, Eigil Berg, Ivar Hovden, John Kolloen og Håkon Vellesvik, sistnevnte omkom i den tragiske rasulykken i 1982.


1973 -


Pop/rockeband fra Oslo etablert februar 1973, opprinnelig som et backingband for Per «Elvis» Granberg. Senere samme år fortsatte New Jordal Swingers (NJS) som et selvstendig band. I norsk sammenheng er New Jordal Swingers enestående. Bandet har gått mot strømmen, de har hatt enorm suksess med sin jordnære musikk, de har holdt gjennomsnittlig 100 opptredener i året, og de har klart å vende tilbake til toppen flere ganger. Ingenting – selv ikke en dødsulykke på veien – har klart å stoppe New Jordal Swingers.


I alt 14 medlemmer har vært innom New Jordal Swingers gjennom gruppens 30 år lange karriere. Primus motor gjennom alle årene har vært vokalist, pianist og låtskriver Eigil Berg (som tidligere spilte i Morgans). Sammen med trommeslager John Kolloen er han den eneste som har vært med på samtlige av gruppens mange plateutgivelser.


I august 1971 sto fire av de fem medlemmene som dannet New Jordal Swingers på scenen sammen for første gang, dog uten gruppenavn. De fire var Eigil Berg, Ivar Hovden (saksofon, vokal, gitar), Per Hellerud (gitar) og Odd-Erik Østerås (bass, vokal). Trommeslager var Odd Krokfoss, og anledningen var Elvis-festivalen i Oslo hvor Per «Elvis» Granberg gjorde comeback. Granberg fortsatte å ha gruppen som sitt sceneband, og i desember 1971 ble John Kolloen ny trommeslager etter Krokfoss.


Navnet The New Jordal Swingers dukket første gang opp på omslaget til Granbergs LP Rock’n’Roll Forever i 1972 – nærmest som en fleip av opphavsmannen, PolyGrams direktør Mikkel Aas – men ironisk nok var ingen av medlemmene i det som skulle bli bandet med samme navn med på plateinnspillingen! I stedet brukte man etablerte musikere. Heller ikke på Granbergs neste LP, Real Rock’n’Roll (1973), var scenebandet hans representert, men på hans tredje LP, Rockabye Rollabye (1974), fikk omsider Eigil Berg slippe til. Navnet New Jordal Swingers ble ikke brukt på denne LP-en, fordi bandet med samme navn nå var i ferd med å etablere seg.


Platedebuten til New Jordal Swingers var som backingband på albumet Rock, tatt opp i september 1973 med vokalistene Trond Granlund, Ole Andersen, Øyvind Johannesen og Jan Lauritzen. To måneder senere var bandet i Arne Bendiksens studio for å lage sin første LP, Hold On, med Nils B. Kvam som produsent. Gruppen skrev kontrakt med det lille, nystartede plateselskapet On Records – et selskap som skulle bli synonymt med NJS de neste årene. Repertoaret på de tre første LP-ene besto nesten utelukkende av klassikere fra 50-tallet, og materialet ble fremført med en autoritet som viste at deltakerne hadde et nært og ekte forhold til musikken de fremførte.


Instrumentalen «Nut Rocker» ble første single­slager, etterfulgt av «Ælve-rock» og «Nå må’ru slutt’ opp med å se på meg sånn». Albumet Hold On, utgitt tidlig i 1974, ble raskt fulgt opp med Rock Machine (1974), igjen innspilt i Arne Bendiksens studio med Nils B. Kvam som produsent. 1975 var det året da NJS satte personlig rekord i antall spillejobber; 213 opptredener, men likevel ble det tid til å spille inn en ny LP (Let’s Boogie) og to singler («Bongo Bongo Bongo» og «Julevise») – alle med Nils B. Kvam som produsent. Dette året begynte bandet også å turnere i Sverige og Danmark, og Eigil Bergs «Delta Queen» (fra Let’s Boogie) markerte overgangen til å satse på egenkomponert materiale. Låten markerte samtidig et musikalsk stilskifte, 50-tallsrocken måtte delvis vike for et mer moderne, amerikansk uttrykk, uten at dette gikk på bekostning av gruppens popularitet. Snarere tvert imot, stilskiftet var nødvendig for NJS, og det kom på helt riktig tidspunkt.


De første forandringene i besetningen fant sted i 1976. Per Hellerud – som hadde vært medlem av The Quintones på 60-tallet – ble tidlig på året etterfulgt av en annen gitarveteran: Svein Finjarn, kjent fra The Beatniks og Jumbo. Etter innspillingen av albumet Get It On (1976) valgte også Odd-Erik Østerås å gi seg. Hans plass ble tatt av bergenseren Håkon Vellesvik, som kom fra rollen som bassist og vokalist i Brødrene Thue. Den nye besetningen la grunnlaget for den virkelig store suksessen som startet dette året med albumet Get It On, singlene «Java» og «Buona Sera» og EP-en På norsk. Nils B. Kvam var som vanlig produsent.


1977 var et aktivt år på platefronten, med hele ni utgivelser – fem som gruppe (tre album og to singler) og to soloutgivelser hver (single og LP) fra Svein Finjarn og Ivar Hovden. Close Up fortsatte der Get It On slapp, med fengende materiale basert på like deler egne låter og kjente slagere i nye, tidsriktige arrangementer. Eigil Bergs «Railroad Man» ble årets store slager. NJS hadde nå hatt så mange platesuksesser at de kunne gi ut en samling Greatest Hits. Det ble også satt sammen en LP spesielt for utlandet – Flashback, med materiale fra Get It On og Close Up – men gruppens popularitet i Norge var så stor at platen ble importert tilbake av enkelte butikker! Både Finjarn og Hovden kastet seg ut på egen hånd med henholdsvis Mustang og Instrumental – begge på selskapet Mercury.


I de neste tre årene var New Jordal Swingers det ledende pop/rockebandet i Norge, med platesalg som ofte passerte 100 000 enheter, en rekke utmerkelser i aviser og ukeblader, årlige julekonserter i Oslo Konserthus, opprettelse av egen fanklubb med klubbavis, og flere førsteplasser på Norsktoppen enn noen andre artister. Blant de mest kjente låtene i denne perioden var «Free And Easy» (som hadde tittelen «Spillemann» da NJS fremførte den i Melodi Grand Prix i 1978), «Turn On To The Music», «Rock Machine» (kåret til tidenes norsktopplåt i 2003), «Helpless Girl», «Mama’s Got The Blues» (som vant Europatoppen) og «1958». Sistnevnte var tittelmelodien til filmen av samme navn, som også avstedkom et dobbeltalbum hvor NJS var ansvarlig for mer enn halvparten av innholdet. Produsent for alle platene i denne perioden var Johnny Sareussen, unntatt på Hot Line (1980), hvor gruppen tok produsentrollen selv.


Eigil Berg ble invitert til å delta som soloartist i det norske Melodi Grand Prix i 1981. Han leverte «Lorelei», som i tillegg til å bli en slager også ga startskuddet til en hel solo-LP fra Berg – Alhambra. Den musikalske menyen på dette albumet lå et godt stykke unna NJS, noe som var bevisst fra artistens side. Også Svein Finjarn fortsatte sin solokarriere parallelt med NJS, med LP-ene Soloflight (1978) og Guitar Player (1980), før han i august 1981 valgte å gi seg i bandet og ta en liten spillepause. Han startet senere opp igjen The Beatniks.


Finjarns etterfølger ble enda en veteran – Finn John Andresen, kjent bl.a. for sin tid i New Beatnicks. Den nye besetningen hadde nå tre vokalister og låtskrivere – Berg, Vellesvik og Andresen – og de var i full gang med innspillingen av et nytt, helt norskspråklig album da tragedien inntraff. På vei til en spillejobb i Førde 18. februar 1982, ble turnébussen tatt av et steinras. Fire personer døde: Håkon Vellesvik, Finn John Andresen og de to lydteknikerne Kurt Adolfsen og Bjørn Terje Dybvik. De overlevende ble hardt skadet, og mye av det neste året gikk med til å komme seg på beina og vurdere om bandet skulle fortsette. I første omgang ble platen NJS fullført, og ved utgivelsen høsten 1982 gikk en av sangene derfra – «Tornerose» – rett inn på 1. plass på Norsktoppen. Mottakelsen fra publikum og minnet om de avdøde medlemmene gjorde at Berg, Kolloen og Hovden valgte å fortsette.


30. april 1983 sto NJS på scenen igjen for første gang på 14 måneder. De to nye medlemmene var garvede karer: Bjørn Kristiansen (gitar, vokal) fra Aunt Mary og Asle Nilsen (bass) fra Ruphus. Denne besetningen rakk å lage albumet Movin' On (1984), før Nilsen valgte å ta tittelen bokstavelig og gå tilbake til sitt lydutleiefirma Crusing på heltid. Ny bassist ble Einar «Wallen» Mjåland. Med britiske Mike Vernon som produsent laget gruppen albumet Graffiti (1985), som ble gitt ut på egen label under distribusjonsavtale med Slagerfabrikken. Vernon var også produsent på bandets neste album, Songs For The Weekend (1988). Her var tekstene engelske, mens de på Graffiti var norske.


En guttedrøm gikk i oppfyllelse i 1989 da NJS ble valgt til å være backingband for Chuck Berry under en konsert i Oslo. Den kresne rockelegenden ble så begeistret for NJS at han hyret dem om igjen neste gang han besøkte Norge. Et tiår nesten uten plateutgivelser fulgte. I denne perioden skiftet NJS gitarist én gang og bassist to ganger, og feiret sitt 20-årsjubileum med ny samleplate. Bassist Mjåland ble etterfulgt av Øivind Madsen i 1989, som igjen ble etterfulgt av Ole Marius Melhuus i 1991. Gitarist Kristiansen takket av i 1991, og ble erstattet av Armand Torp året etter. Hovden sluttet i 1992. Siden 1992 har besetningen vært stabil, med unntak av enkelte vikarjobber av gitarist Stein Bull Hansen.


Et nytt album ble omsider innspilt og utgitt i 2001. Indigo viste en modenhet i Bergs måte å skrive låter på, samtidig som NJS fremsto like ungdommelige og fyrrige som på sine tidlige plater. Nils B. Kvam var tilbake som produsent, og blant gjestene var Gudny Aspaas, Per Øystein Sørensen, Lasse Hafreager, Alfred Janson og Horns For Hire. Gruppens 30-årsjubileum ble feiret med den doble 45 Beste! og en festkonsert med mange gamle medlemmer på scenen.


New Jordal Swingers ble nominert til Spellemannprisen i 1977 for Get It On. Gruppen har toppet Norsktoppen mer enn ett år sammenlagt (nesten 60 uker). Platesalget, som for lengst har passert en halv million, har gitt dem 20 trofeer. NJS har i årenes løp opplevd det meste av både opp- og nedturer, alt fra stappfulle konserthus til den verst tenkelige tragedie. Men selv ikke dødens klo har klart å sette en stopper for dette bandet. New Jordal Swingers er for mange selve symbolet på et band som nekter å gi opp. De er det man på engelsk kaller «survivors».

Materialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.