Ivar Medaas

Velg forbokstav på

Ivar Medaas startet Vestlandsduoen sammen med Ellen Fredriksen og de debuterte på plate i 1960. En single til fulgte, og deretter denne EP-en
Ivar Medaas startet Vestlandsduoen sammen med Ellen Fredriksen og de debuterte på plate i 1960. En single til fulgte, og deretter denne EP-en


''Medaas i 4 akter'' (1968) inneholdt «Gje meg jorda til bustad», «Kleppe-Marit» og «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta»
''Medaas i 4 akter'' (1968) inneholdt «Gje meg jorda til bustad», «Kleppe-Marit» og «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta»


Høsten 1963 spilte Ivar Medaas inn den visen han er mest kjent for, «Dar kjem dampen», med hans egen melodi til Ragnvald Hammers tekst
Høsten 1963 spilte Ivar Medaas inn den visen han er mest kjent for, «Dar kjem dampen», med hans egen melodi til Ragnvald Hammers tekst


Samleplaten ''Holiday In Norway'' (1964) ble av en eller annen grunn senere omdøpt til ''Sing And Dance With Us''
Samleplaten ''Holiday In Norway'' (1964) ble av en eller annen grunn senere omdøpt til ''Sing And Dance With Us''


Vestlandsduoens versjon av Beach Boys-slageren «Sloop John B», «Eg hadde ein gong en båt», ble nok en suksess
Vestlandsduoens versjon av Beach Boys-slageren «Sloop John B», «Eg hadde ein gong en båt», ble nok en suksess


09.04.1938 - 07.01.2005


Vokalist, felespiller, komponist, revyskuespiller og bonde, 09.04.1938–07.01.2005, født i Alversund, Hordaland. Ivar Medaas har klart å forene det tradisjonelle med det nye, en pionér som har evnet å videreformidle den musikalske arven på sin høyst personlige måte, og på den måten har skapt et eget, umiskjennelig uttrykk. Han var også mannen bak en av Norges nasjonalviser: «Dar kjem Dampen».


Ivar Medaas fortjener å bli omtalt som original. Det er ingen som lignet ham. Men det er heller ikke mange artister som har vært så grovt misplassert som ham. Mange oppfatter Medaas bare som en gjøgler som sang om Dampen eller «den nasen» han har. Ivar Medaas var så mye mer enn det – han var en artist som hører til blant Skandinavias viktigste visekunstnere.


Ivar Medaas var odelsgutt. Han skulle egentlig overta farsgården hjemme i Alversund i Hordaland, og dro til Ås utenfor Oslo i 1960 for å gå på landbruksskolen. Her ble han innlemmet i folkemusikkmiljøet, noe som gradvis tok mer og mer av tiden hans. Han satte seg som mål å bli spelemann. Han vant flere kappleiker, og var på god vei til å gå i Myllargutens fotspor. Han startet Vestlandsduoen sammen med Ellen Fredriksen, og debuterte på plate med duoen i 1960 med «Pakta», et dikt av Jakob Sande tonesatt av Medaas.


Jens Book-Jenssen


ble oppmerksom på denne originalen fra vest, og dro ham opp på scenen midt i hovedstaden i 1963. Østlandet fikk helnorsk, usminket og usensurert folklore midt i planeten. Aldri før hadde hardingfele vært innslag på en norsk revy­scene, og aldri har vel reaksjonene vært sterkere heller: «De burde sannelig komme Dem hjem igjen til Vestlandet med en gang!» var det en finere frue som sa til Medaas midt på Karl Johan.


Medaas ble ikke spelemann. Kjeften kom i veien, som han selv sa det. Et godt eksempel på dette finner vi i revynummeret «Folkemusikken kommer til Norge», som åpnet LP-en Medaas i 4 akter fra 1968 – for øvrig den ene av to LP-er som Yngvar Numme var produsent for. I dette nummeret hører vi Medaas’ ferdigheter på fela, og hvor frisk han var i kjeften. I stedet for spelemann ble Ivar en trubadur av klasse. Han hadde allerede en god ballast med seg hjemmefra, takket være moren Jenny, som lærte ham folkeviser på rekke og rad. Han begynte nå å komponere egne melodier. Felles for disse tidlige melodiene var Medaas’ unike evne til å veve gitaren og sangmelodien sammen. Et eksempel er «Jenta i veven» fra 1964, der han støtter sangstemmen med gitaren og får de to til å lyde som ett.


Samarbeidet med den seriøse komponisten Geirr Tveitt og den ramsalte dikteren Jakob Sande ble legendarisk. Det er nok å nevne «Hestehandlarar» – en sang som ble til i baksetet på en drosje på vei til studio i 1961. Tveitt og Medaas satt og knegget mens sjåføren hadde sin fulle hyre med å holde seg på veien. I studio ble det skapt historie da de to karene spilte inn «Hestehandlarar» og «Drama i 4 akta».


Høsten 1963 spilte Ivar Medaas inn den visen han er mest kjent for: «Dar kjem Dampen». Det var moren Jenny som fant diktet om fjordabåtens siste reis. En lørdag våren 1963 leste hun diktet til døvepresten Ragnvald Hammer på sistesiden i Bergens Tidende. Hun viste det til Ivar, som ble så rørt at han hentet gitaren, satte seg ned ved kjøkkenbordet og laget sin kanskje vakreste melodi. Mer enn 20 år senere ble visen kåret til tidenes beste plate fra Vestlandet, og lytterne av Nitimen valgte den til en av Norges nasjonalviser.


Det inderlige engasjementet for fjordabåtene stoppet ikke med hyllesten til Dampen. Gang på gang vendte Medaas tilbake til det maritime i visene sine, ikke minst på «Lat det ringja for siste gong», som handler om den siste ferden til M/S Bruvik i 1979. 15 år etter det – i 1994 – sang han igjen om den velkjente vestlandsbåten. Skjebnen ville ha det til at den oppstemte hyllesten «Kjære Bruvik» ble en av de siste visene Medaas spilte inn. Med den var ringen sluttet.


60-tallet var tiåret da Ivar Medaas befestet sin posisjon i norsk kulturliv, gjennom en rekke revyer og mer enn 30 plateutgivelser – de fleste av dem singler. Han traff sin trofaste livsledsager, Kari (født Lothe) i 1961, og hun erstattet av naturlige grunner Ellen Fredriksen i Vestlandsduoen. Kari ble også hans muse, hans uerstattelige inspirasjonskilde. Gjennom Kari fikk Ivar enda større skaperkraft, allsidighet og selvsikkerhet. Hennes evne til å både støtte ham og bremse ham resulterte i en serie viser som er blant hans beste. Det startet med «Jonsokkvelden» i 1962. Jakob Sandes dikt ble koblet med Ivars begeistring for Kurt Foss og Reidar Bøe, og resultatet var en melodi som klarte å forsterke Sandes beskrivelse av den vestlandske jonsokkvelden med bål i sjøkanten og romantikk i gresset.


Ivar fulgte opp med flere viser som tydelig avslørte hans takknemlighet overfor Kari. Selv når han hadde dårlig samvittighet, laget han melodier sterkt inspirert av henne. «Gje meg jorda til bustad» ble til på denne måten. Ivar hadde vært på rangel i Sverige, og nådde ikke hjem til avtalt tid. Otto Nielsen ga ham den rette behandlingen: «Skriv en melodi til dette diktet av Halvor J. Sandsdalen, og presenter visa i neste nummer av Søndagsposten!», var Nielsens beskjed. Ivar leverte, og Kari tilga. Hun kom også med konkrete forslag. Kari komponerte ikke selv, men hun hadde et øre for den gode melodi. En dag hun hadde radioen på, hørte hun Cornelis Vreeswijk synge en vise om fred. Ivar skrev norsk tekst på ordre fra Kari, og «Draumen om fred» havnet i skolesangboka.


Skjemt og alvor gikk hånd i hånd, både i privatlivet og på scenen. Når Kari og Ivar opptrådte som Vestlandsduoen, hadde som regel han rollen som spøkefuglen – eller galningen, vil mange si – mens hun var den sindige, seriøse, moderlige. Kontrasten var også stor visuelt sett: Kari var vakker å se til, noe man kanskje ikke kan si om den skjeløyde sjarmøren fra vest. Slik utfylte de hverandre, og de styrket hverandre. Kari var med på tøyseriene også, spesielt når Ivar kom med morsomme viser som «80 år», «Å du, å du!» og «Laustausa Karoline». Fra den amerikanske folkeviseskatten fikk de «Eg hadde ein gong ein båt», via Yngvar Numme fikk de «Det sa presten ikkje noko om», og fra radarparet bak de fleste visene til Salhuskvintetten – Monrad Holm Johnsen og Josef G. Larssen – fikk de enda en signaturlåt i form av «Ver glad i den nasen du har».


Gjennom sin lange og varierte karriere rakk også Ivar Medaas å spille med mange av de fremste navnene i norsk pop og rock. Det startet med Dizzie Tunes på 60-tallet. Flere av de beste platene – så som LP-en Dar kjem duoen – er innspilt med det legendariske revybandet som backingmusikere og Yngvar Numme som produsent. Tidlig på 70-tallet fikk Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen – alias Knutsen & Ludvigsen – æren av å være arrangører og medmusikere på LP-en Vårteikn. Øystein Sunde ble neste musikalske makker. Han var produsent, musiker og medkomponist på LP-en Å du, å du!, i tillegg til at han gjennomførte flere turneer sammen med Ivar.


Jonas Fjeld


Band var Ivars musikere og produsenter på LP-en Kyss meg på mandag i 1982. Deretter var det klart for en av de store overraskelsene i norsk musikkliv på 80-tallet. Akkurat da de fleste regnet karrieren til Ivar Medaas for å være et avsluttet kapittel, overrasket strilen med å innlede et samarbeid med erkebergenseren og bygutten Ove Thue (kjent fra bl.a. Saft og Brødrene Thue). De to fant tonen umiddelbart, og innledet et samarbeid som skulle vare i sju år og avstedkomme to viktige plater. Rockebandet Saft kompet Ivar på disse platene.


På tampen av 80-tallet gikk Ivar Medaas og hans gamle venn Herbjørn Sørebø endelig sammen om et helt album, Sjeldne typar (1989). Platen kan i ettertid ses på som et produkt av gjensidig respekt og beundring: Herbjørn leverte noen av sine mest personlige dikt, og Ivar kvitterte med melodier som gikk rett til hjertet. Den sterkeste – både i tekst og melodi – var «Ferjereis», der Sørebø brukte fergen som metafor for livets gang.


Ivar Medaas ble rammet av slag i 1995, og dette lammet ham i kroppens venstre side. Etter flere års iherdig trening klarte han å få tilbake både taleevnen og hukommelsen, og i 1997 vendte han tilbake til scenen – denne gang i rullestol som selvutnevnt «sit-down»-komiker. Høsten 2000 fikk han sin egen biografi, forfattet av barndomsvennen Jan Spurkeland, og i 2001 ble hans beste innspillinger omsider gitt ut på CD. Han døde 7. januar 2005.


Den som vil søke å forstå samtidens musikk, må kjenne til røttene. Dette skjønte Ivar Medaas. Han mistet aldri nærkontakten med sine egne røtter, uansett hvor mange nye stilarter han forsøkte seg på. Han visste hvor han kom fra, og han visste hvor viktig det var å bære arven med seg. Han var også stolt over å være stril, og brukte sin karriere til å formidle dette til hele det norske folk. Sett i lys av dette, er Ivar Medaas’ innsats for strilekulturen uvurderlig.


De fleste av Ivar Medaas’ utgivelser på 60-tallet var singleplater, og disse er samlet på LP-ene Holiday In Norway (som senere ble omdøpt til Sing And Dance With Us), I hine hårde dager, Norske Toppartister og Dar kjem Dampen. Den mest representative samlingen av Ivar Medaas’ musikalske virke er den doble 50 beste, der nettopp 50 av hans innspillinger fra 1961 til 1994 er samlet kronologisk på to CD-er.

Materialet er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2005). Redaktører for boken er Siren Steen, Bård Ose og Jan Eggum. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.