White Lord Jesus

Velg forbokstav på

Postpunk-/gothduo startet i Oslo høsten 1983 av Tvileren Thomas (kbrds, programmering, aka Thomas Mikele Robsahm, f. 1964) og Tristan Christ (vox, aka Arvid Emil Skancke Knutsen, f. 1964). Thomas og Christ hadde nettopp avsluttet samarbeidet med sine respektive band, Brød & Sirkus fra Arendal og Dynamo Forte fra Risør, og flyttet til hovedstaden. De lekte med tanken på provokative bandnavn som Swinging Like Niggers og Incest, men gikk for White Lord Jesus, hentet fra en tekstlinje av den svarte poeten Langston Hughes.

Idéen var å skape frykt og beundring, og å provosere fram ironiske og sarkastiske angrep på religioner og andre totalitære maktstrukturer, inkludert underholdningsindustrien. Eller: “WLJ er hva Norge gjennom alle år har hatt behov for, et helt apolitisk amoralsk band,” som de selv sa. Musikalsk var de inspirert av punk, postpunk og avantgarde generelt, og Suicide, DAF, Virgin Prunes, Christian Death og Birthday Party, Langston Hughes, Edward Estlin Cummings, August Walla og Kurt Weill spesielt.

I mangel av utstyr, komponerte de sine første låter sammen på Thomas' lekeorgel og på pianoet til Christs husvert. Deres første demo, "Pleasure Avalanche", ble spilt inn på denne tiden, på en Roland-synth lånt av Kjetil Korslund fra Grå. Teksten hadde Christ fått av Lydia Lunch personlig. I dag er tapen forsvunnet. Umiddelbart etter innspillingen kjøpte de en synth av Fra Lippo Lippi.

Innspillingen tydeliggjorde uansett savnet av bass og trommer, og de inviterte Anne Grete Kolås (trm, f. 1961) og Åshild Kolås (bassynth, f. 1961), begge fra Autentisk Film, med i bandet. De fire flyttet sammen i kollektiv i Prinsdalen i begynnelsen av februar ’84.

Resultatet av samarbeidet førte til låtene “Pixiedust”, “Glitterrock”, “Monsterbody” og  “August Walla I & II”, selv om kjemien mellom søstrene Kolås og Christ var spent fra første stund. Idéen var å framstå som The Dark Abba, men på tross av at Autenisk Film projiserte et meget pessimistisk framtidssyn på menneskehetens vegne, opplevde de at Christs visjoner framsto som nekroromantikk i forhold. Kvartetten holdt sammen i to måneder.

Da jentene var på vei ut, skrev Christ teksten “(Any) Tristan (Must Die)”, der han malte søstrene som siamese sidetracks, altså som eneggete sidespor og blindveier for hans egen sjels kunstneriske utfoldelse. I et Nye Takter -intervju beskrev Jan Arne Handorff det slik: “Moralske skjæringer mellom søstrenes kollektivistiske ansvarsbevisste holdninger og Christs betennende særegne subjektivitet medførte splitt få måneder senere.”

I stedet for erstatninger bestemte Thomas og Christ seg for å fortsette som duo. Fram mot midten av mai øvde de inn den dramafylte “Storm Coming Down”, en homoerotisk Berlinkabaret-inspirert låt kalt “Showtime!”, samt tidligere nevnte “Tristan” og “August Walla I”.

Christs tekster, teatralske stemme og maniske sceneopptreden matchet Thomas’ minimalistisk-hypnotiske akkompagnement perfekt, og skapte et kraftfullt og nihilistisk uttrykk i yttergrensen av rocksjangeren. Duoen vakte berettiget både begeistring og mishag på debutkonserten i den gamle trikkestallen på Majorstua.

I juli spilte de inn 11 låter på et 4-spors Teac Portastudio hos Jan Gullovsen i Arendal. Med seg fikk duoen gjesteartistene Bård Torstensen (gtr, Theo, senere Clawfinger), Lumpy Davy (trompet, fra Famlende Forsøk) og Crisph (sax, fra Famlende Forsøk), Eystein Eriksen (trombone, fra Dynamo Forte), Baard Kuvaas (gtr, fra Theo) og Jan Gullovsen (kor, trm).

Under innspillingen opptrådte de på Sprø Musikk-festivalen i samme by. Der var de festivalens store overraskelse og høydepunkt idet de “nådeløst høvlet over [publikum] lik en løpsk dampveivals” og framsto som “et forvridd, degenerert stormløp avlet av diabolsk, tøyleløs villskap”, ifølge Nye Takter.

Sammen med Ym:stammen dro White Lord Jesus i begynnelsen av oktober på det de kalte Yin/Yang-turné i Midt- og Sør-Norge, der turnétittelen var en kommentar til utsagn om disse to duoenes polaritet og gjensidige beundring.

WLJ slapp i november ’84 albumet Amen på Thomas’ eget kassettselskap, Neronastri. Her var 10 av de 11 låtene fra sommerens session med, og repertoaret spente fra drama-dynamisk og besettende trommemaskin-pumpende postpunk til stringballader og pianoskvalder. Albumet fikk mange gode anmeldelser, solgte i løpet av det neste året i over 2000 eksemplarer, og var blant de mestselgende kassettalbumene fra epoken som ofte omtales som kassettbølgen. Amen ble kåret til årets kassett i både Nye Takter og Puls.

Gjennom promoteringen av albumet forsatte bandet å forfekte sin nihilistiske innstilling og troen på enkeltindividet, det de kalte “den personlige, egoistiske borgelige-dekadente anarkismen”, samtidig som de sparket til politisk korrekte band som trodde de reddet verden ved å skrive positive tekster og stille opp på Nei til Atomvåpen-konserter.

Albumet Amen definerte de som et metafysisk debattinnlegg, de var opptatt av å finne gnisten av det guddommelige i det subjektive, og pekte nese mot band som var opptatt av “å være hyggelige velmennende idioter for alle kvasiliberale intelektuelle”. Tekstmessig benyttet Christ seg av religiøse symboler, forvridd og ironisert ved – og bygget på det de kalte “ruiner av tradisjoner og klisjéer”, for så å bli “blåst opp til personlige sjelelandskap”.

Samtidig forvirret de lytteren med ren postmoderne retorikk, ved å på den ene side fortelle den triste historien om den svarte jenta som sørger over sin hengte kjæreste i Sørstatene (“Song For A Dark Girl”), for så i neste omgang å bruke det samme bildet: “This party is swinging like niggers from trees”, for å illustrere spenning og energi i låta “Showtime”. Riktignok med det avstandstagende tillegget “The fires you've lighted are making me freeze.”

Jevnt over lå bildene i tekstene på et høyt nivå, uforutsigbare og underkjente, og det var nærliggende å se dem i tradisjon til intellektuelle rockpoeter som Nick Cave, Patti Smith, Richard Hell og Jim Morrison. “Jeg er overbevist om at jeg er et geni,” uttalte Christ til pressen før han selvironisk garderte seg: “Eller i det minste en fordømt dyktig selvbedrager!”

Inn mot og utover i 1985 fortsatte duoen å gi spredte konserter, mens de spilte inn nye låter på sitt eget portable hjemmestudio. Både albumet og de påfølgende demoene ble sendt til noen etablerte plateselskaper, men responsen uteble. For deltakelse på samlekassetten Frendafolket spilte de en en av låtene fra demoen, “O’Fiddler”, på nytt i Wide Studio, i kjellern på Blitz, med Nils Økland på fele.

Bandet uttalte at de var på vakt overfor stagnasjon, og understreket at det gikk an å gjenta seg selv, men ikke for det samme publikum. De opplevde etter hvert at det ikke var mulig å nå utover det sekteriske rockemiljøet med sitt uttrykk. Utålmodig på anerkjennelse fra et større publikum, døde White Lord Jesus en gang i løpet av høsten ’85.

Christ hadde i mellomtiden pleid sideprosjektet Orange Jews med Eystein Hopland (fra Ex-Lex, senere Sister Rain). Disse to fortsatte nå som Sabella Walk, ved å innlemme Øyvind Aarlid (synth, fra Ex-Lex, senere kjent som DJ Geronimo) og Inge Skrede (trm).

Christ har gjort uregelmessige gjesteopptredener i etterkant, blant annet har han medvirket på plate med Oral Constitution (Høgdapreik, 1995) og Black Debbath (Når Vi Døde Rocker, 2006). I tillegg har han skrevet tekster for det sveitsiske bandet The Vyllies. Men han har i hovedsak bedrevet musikkjournalistikk i Nye Takter, Sogar, Rock Furore, Puls og som redaktør av ballade.no. De siste årene har han vært engasjert som musikkhistorisk konsulent i Oslo Kommunes Pop- og Rocksenter på Schous Plass.

Allerede høsten '85 solgte Thomas synth'en sin for å investere i barnevogn og bleier. Han spilte både før og etter WLJ i flere av Wam & Vennerøds filmer, og startet etter hvert sitt eget filmproduksjonsselskap Favola Film. Spillefilmdebuten Svarte Pantere kom i 1992 og ble fulgt opp av noen kortfilmer og et år i U-redaksjonen på NRK.

I 1995 startet han selskapet Speranza Film, og har siden jobbet vekselvis som regissør og produsent. I ‘99 regisserte han spillefilmen S.O.S., som fikk fire amandanominasjoner i 2000 og vant to, blant annet for beste film. I 2001 kom kinosuksessen Det Største i Verden basert på Bjørnstjerne Bjørnsons roman Fiskerjenten, med Herborg Kråkevik i hovedrollen. Robsahm var også en av flere regissører bak filmen Folk Flest Bor i Kina (2002).

Som filmprodusent har han først og fremst markert seg som Margreth Olins faste produsent gjennom mange år. Filmer som Dei Mjuke Hendene, Kroppen Min og Ungdommens Råskap har alle nådd et stort kinopublikum og vunnet en lang rekke priser i inn- og utland.

Etter år med løst prat om å gi ut Amen på CD, kom Thomas (som nå kalte seg Tognazzi, etter faren, den italienske skuespilleren Ugo Tognazzi 1922-1990 RIP) og Christ sammen i 2004 for realisere idéen. De gamle låtene ble digitalisert, likeså demolåtene, og nye pålegg ble gjort. Dessuten spilte de inn to nye låter, “Winter Song” og det som skulle bli radiosingelen, “Back In Mary’s Room”. Kong Tiki ble utgiver, og release satt til november ’05.

Et halvt år før lanseringen sto så White Lord Jesus offentlig opp fra de døde, og ga sin første konsert på 20 år. Dette skjedde på Speranzas 10-årsjubileum på Kampen Bistro i Oslo. Fire låter ble framført kun etter en gjennomgang på soundcheck, uten at de hadde øvd på forhånd.

Releasepartyet på Mono i november ble en suksess, og nyutgivelsen fikk mange gode anmeldelser. Flere opptredener fulgte, og duoen, som hadde oppnådd en viss kultstatus i goth-miljøet, fikk mange nye fans på konsertene. “Back in Mary's Room” og “The Fright Train” ble playlistet av henholdsvis Stavanger Studentradio og Studentradioen i Bergen. I 2006 bestemte de seg for å lage et nytt album.

Over en toårsperiode ble så 13 låter spilt inn i innspillingsstudioer på Nesodden og Oslo, samt i Praha der de spilte inn strykere fra The City of Prague Philharmonic Orchestra dirigert av Miriam Nemcova på fem låter. En av disse låtene, “Song For A Dark Girl”, var nyinnspilling fra debutalbumet, men denne gangen sunget av den svarte sangeren Haddy N’jie fra Queendom. Også “Black Horned Saint” og “Song About Love” som duoen hadde framført flere ganger live på 80-tallet, ble nå spilt inn for utgivelse. Tristan Christ skiftet kunstnernavn til ASK.

Listen av gjesteartister på …Into That Good Night var lang og imponerende, og inkluderte Trond Bjerknæs (piano mm., kjent som filmkomponist for filmer som Hamilton, Det Største i Verden, Villmark, Max Manus), Geir Emanulsen (banjo, fra The Beat Tornadoes), Bengt Hansen (koring, fra The Colors Turned Red), Arve Henriksen (trompet, fra Supersilent), Martin Horntveth (trm, fra Jaga Jazzist, The National Bank), Rebekka Karijord (vox, fra Rebekka & The Mysterybox), Anna Karlsdottir (vox), Maja Ratkje (vox, theremin, fra Fe-mail, Spunk), Hild Sofie Tafjord (horn, fra Fe-mail, Spunk), Bård Torstensen (gtr, Clawfinger), Nils Økland (fele) og Koret Oslo Ø dirigert av Ivar Krogh Hovd.

…Into That Good Night er mer variert, men mindre dramatisk enn debuten. Arrangementene er raffinerte, og materialet preges av roligere låter enn på 80-tallet. Foruten “Song For A Dark Girl”, fremstår åpningslåten “Strange Daze” som en av WLJs aller største høydepunkter.

Duoen holdt releaseparty på Victoria Teater i Oslo i august ‘08, men har ikke gjort flere konserter for å promotere albumet, som imidlertid har mottatt flere gode anmeldelser.

Samtidig som det nye albumet ble innspilt, påbegynte Cathrine Heltzen en dokumentarfilm, kalt White Lord Jesus - Ressurected. Denne inneholder både materiale fra 80-tallet og i dag, og belyser bandets rolle i en sosiomusikalsk sammenheng.

Biografien er skrevet av Trygve Mathiesen. Materialet er copyright © Rockheim.