Pink Dirt

Velg forbokstav på

Punkband, startet i februar 1978 som Henri Landru på Lysaker av Atle Skift (vox, f. 1962), Jon Toset (gtr, f. 1962), Bård Skift (bs, f. 1965) og Leif Ovesen (trm, f. 1964). I ekspresjonistisk iver hadde Atle Skift meldt på seg selv med band til Ungdomsskolenes Show som representanter for Ringstabekk Ungdomsskole, og samlet en vennegjeng til paniske og intense øvinger.

Atle Skift var inspirert av Sex Pistols og Johnny Rotten spesielt, men var også stor fan av Jahn Teigen. Idéen var uansett å ha det gøy, samtidig som han ville vise avstand til det konforme bildet resten av Norge hadde av bærumsungdom. Med Pistols fant han verktøyet, og med udødelig hat og øl innabords beordret han lillebroren til å lage låter til sine egne tekster som han selv karakteriserte som ”harde, upoplerte, fylt av angrep på barnvernsmyndigheter, kristendommen og myndgheter av alle slag”.

Under navnet Henri Landru debuterte de med tre egenkomponerte låter under Åpen Kveld på Ringstabekk Ungdomsskole en onsdag i mai ’78. Stinn brakke i gymsalen da skolens rådgiver sto for introduksjonen. ”Bang! Det låt primitivt og rått, men dønn ærlig”, ifølge rapportene. Hvorvidt skolekameratene likte det de hørte, vites ikke, men det var underordnet.

Da de var klare for Ungdomsskolens Show ti dager senere på Sandvika Kino, hadde Bård Skift erstattet Toset på gitar, mens Arne Holst-Jensen hadde steppet inn som bassist. Atle Skifts kontroversielle lederstil førte til mange besetningsskifter de neste årene, og er en av grunnene til at bandet gjennomførte relativt få spillejobber. I tillegg førte det til at bandet aldri fikk spilt seg inn som enhet, noe konsertene deres bar preg av.

Så da gjetordene ikke løp foran bandet som konsertattraksjon, måtte de finne andre måter å få oppmerksomhet på. Med intensjon om å sjokkere hadde Atle Skift tatt navnet Henry Landru fra en bok der denne franske massemorderen (1869-1922) var nevnt. Ned Kelly Band var et annet navneforslag fra Øystein Dørum (bror til Aslak) som var lidenskapelig Rolling Stones-fan. Ned Kelly var både en film og rollepersonen (og massemorderen/helten) spilt av Mick Jagger i 1970.

På bandets tredje konsert, på Ringstabekk skole i juni, var det nettopp som Ned Kelly Band. Atle Skift var imidlertid ikke fornøyd med det heller, og det endelige bandnavnet kom fra Bård Skift. Han syntes musikken var dritt, og foreslo Pink Dirt. Selv skrev Atle Skift i en samtidig pressemelding at han droppet samarbeidet med resten av Ned Kelly Band fordi han selv ”syntes det ble for kommersielt”. Pressemeldingen som ble distribuert i mai ’79 annonserte singel til høsten, ”Norges sannsynligvis første punksingle”.

Det var nettopp som Pink Dirt de sto på scenen på en ungdomsklubb på Stabekk og som åpnet NM i Rock i storsalen i Chateau Neuf i mars 1979. Men igjen var besetningen endret, Bård Skift hadde sammen med Jo Viljugrein (f. 1965) erstattet Toset på gitar, og Olve Krange (f. 1965) hadde overtatt bassen. De framførte låta “Born To Loose” til likegyldig respons fra salen, og Atle Skift vurderte i frustrasjon å kvitte seg med hele gjengen innen de gikk i studio.

Krangling og uenigheter preget de neste månedene. Bård Skift fikk fyken etter å ha prioritert tur til Frognerbadet framfor øving, og før de entret studio prøvde de ut rytmeseksjonen Øystein Dørum (bs, f. 1962), Aslak Dørum (gtr/bs, f. 1964, fra bandet Cazzo D'oro der han spilte med Toset) og Paul Smith (trm, f. 1961, fra bandet Haze, senere Alarm).

Da Pink Dirt ankom ØkoRec Studio i Tollbugata i Oslo i juli ’79 hadde Atle Skift overtalt Toset til å bli med igjen, som igjen fikk med seg Roar Brækhus (bs, f. 1965) fra sitt nye bandprosjekt – og 12 år gamle Filip Batschin Johannessen (trm, f. 1966). Etter tre timer var “Hey Sir” og “Hooker” innspilt og ferdig mikset av Trond Borge (RIP). Fanzina Trash laget egen “i studio”-reportasje og bemerket at Pink Dirt sleit med ”altfor stor gjennomtrekk” som medførte ”at de blir lite samspilte”, men at de planla en live-EP hvis debutskiva ble bra.

Etter innspillingen sluttet igjen Toset og Brækhus, angivelig fordi de ville “ha mer Rolling Stones og planke andres låter” mens Johannessen ikke fikk lov hjemme. Singelen kom ut i oktober og fikk mye oppmerksomhet, flere av de ledende fanzinene spanderte gratis helsides annonse fordi den angivelig var den ”første punksinglen” her hjemme. Anmelderne var positive på den nye rockens vegne, selv om den også fikk hard medfart enkelte steder. Dessuten gikk én krone fra hver solgte singel til Det Norske Hedningesamfunnet, noe som trakk opp i fanzinekretser.

For å promotere skiva spilte Pink Dirt på Lysthuset der de varmet opp for Front Page, som haldenserne på sin side insisterte på at hadde laget Norges første punksingel. Atle Skift stilte da foran en besetning bestående av Nikolaj Frobenius (gtr, f. 1965), mens Jo Viljugrein (bs) og Bård Skift (trm) var tatt til nåde igjen. Responsen steg i salen da bandet framførte singellåtene, Atle Skift sjarmerte publikum med masse humor og selvironi, og klimaks ble nådd da de overrasket alle med en versjon av “Vi Er Alle Onanister”.

Trash bemerket kritisk at bandet ikke hadde vunnet mye på å sparke den forrige besetningen, og i ’79-Kriser klaget man over at lyden var altfor lav og knapt overgikk stereoanlegget. ”Jeg er av den oppfatning at råråkk er noe som ikke bare skal høres, men også føles på kroppen som en omgang med sadisme,” kommenterte Dag K nådeløst. Morsomst var likevel anmeldelsen i SCUM som oppsummerte: ”De spilte ganske bra, men litt for treigt. Bassisten var elendig og han brukte ikke plekter. Atle sang jævli bra og gitaristen trakk det tyngste lasset.”

Minst én konsert, på Landbrukshøyskolen på Ås, fulgte i november (der de klarte å få langhårete hippier til å pogoe), før Atle Skift selv arrangerte konsert med sitt eget band, i tillegg til Kollaps og De Sjenerte på Venstres Hus i januar ’80. Da var Ovesen tilbake med trommestikkene, mens Bård Skift hadde rykket fram til bass. Meningen var å gi ut deler av trippelkonserten på LP, men både lyd, publikum og band var under pari, dessuten hadde Atle Skift ennå ikke fått inn nok penger på singelsalget, så det hele kokte bort.

Mye av grunnen til de stadige besetningsskiftene var at mange av disse musikantene ville spille i band, men ikke likte musikken bandet spilte. Bård Skift var jazzrock-freak, de andre var mer poporienterte, og følgelig ga de litt blaffen. Men de stilte som oftest opp når Atle Skift trengte folk. Pink Dirt var hans prosjekt, og bortsett fra Frobenius var han den eneste i bandet som var dedikert punker. De andre hadde egne band som de prioriterte høyere.

Bortsett fra at Helge Diset (trm, f. 1965) og Espen Melsom Rutger (gtr, f. 1965) øvde litt med dem, stabiliserte besetningen seg for første gang gjennom vinteren og våren 1980, og de gjenomførte hele fem spillejobber med samme mannskap etter å ha blitt stemt inn til 7. plass over årets singler i Det Nye, med påfølgende helsidesoppslag. I intervjuet hadde Atle Skift truet med at dersom han kom til makten skulle hele befolkningen beordres til å tvangslytte på Pink Dirt-singelen.

Men etter denne økta gikk bandet litt i dvale, og på høsten forsvant Frobenius i det blå. Før senhøsten 1980 kom, og Pink Dirt gikk i Studio Arnebraat på Hovseter for å spille inn debut-LP-en, hadde de måttet stokke om på kortene igjen. De prøvde ut Michael Weston (bs, f. 1965), før de falt ned på Eivind Finsrud (gtr, f. 1966), mens Bård Skift tok seg av gitarsoloene og styrte rytmeseksjonen på bass sammen med Ovesen. De to sistenevnte var etter hvert veldig samspilte, ikke minst fordi de også hadde jazzrockbandene Svedens Duft og Crescent sammen.

12 låter ble lagt ned i studio, og ifølge Ola Schjerve (vokalisten i Kollaps, som bodde i nabolaget og hørte musikken gjennom vinduet), låt det ”jævli bra!”. Men den ferdige mastertapen forsvant i Postverket på vei til presseriet, og bandet hadde ingen sikkerhetskopier. Fordi Atle Skift hadde brukt noe tid før han endelig hadde fått sendt avgårde tapen, hadde studioet i mellomtiden slettet råtapen, så muligheten om å få mikset den på nytt var spilt.

Men bandet hadde allerede begynt å booke spillejobber. Først ut var supportjobb for Pur Humbug i Trondheim i februar. Den ble i første omgang utsatt til juli, og meningen var å besøke minst fire andre byer samtidig. Men først skulle de spille på Anorgs årlige anarkistkongress, denne gang i Folkets Hus, og igjen med ny trommis – Jon Elgstøen. Sammen med Villblomst, som Atle Skift hadde gitt ut singel med på Ragnarock, og Cresent, spilte de for 20-30 mennesker. Den slappe stemningen i salen forplantret seg til scenen, og konserten ble deretter.

De var dessuten oppgitte over å ikke ha noen LP å promotere og den forestående turnéen som var i ferd med å rakne. Uten lokale arrangører måtte de selv leie egnede konsertsteder og lokale supportband, samt skaffe en sjåfør over 18 som kunne kjøre dem rundt. På toppen av det hele var det bandmedlemmer som ikke fikk lov av foreldrene sine til å bli med på turnéen fordi de var under myndighetsalder.

Dessuten hadde mye av spiriten gått ut av hovdstadens punkmiljø. Punk hadde i mellomtiden blitt til hardcore, depperock, industrirock og svartsynth. Hadde alle problemene og mangel på kontinuitet og progresjon gjort at tiden hadde løpt fra bandet? Resignerte pakket Pink Dirt utstyret ned og forsvant stille ut, hver til sitt.

Atle Skift begynte på skole, og høsten 1982 gjorde han et forsøk på å dra i gang et band på Forsøksgym i Oslo, sammen med Rolf Christian Thrap-Meyer (bs, f. 1965) og Frode Søbstad (gtr, f. 1965). Selv spilte Atle Skift synth og sang. Thrap-Meyer sier i dag at han opplevde det som Pink Dirt, mens bandlederen ser på det som en navnløs videreføring som fortjener å gå i glemmeboken. Det ble med to øvinger uten trommis. Da har han bedre minner fra en dimmefest på Slemmestad seks år senere, der han framførte singellåtene og “God Save The Queen”, kompet av brorens band, Uncle Beat.

På 2000-tallet har de gamle norske punksinglene imidlertid samlet fornyet interesse, og inspirert av dette, samt Pistols-filmen The Filth & The Fury, bestemte Atle Skift, i mellomtiden bosatt i Nittedal, seg for å gjenopplive Pink Dirt. I desember 2007 livedebuterte de på Club Maiden på releasepartyet for samle-CD-en Hurra For Norge Vol II, der “The Hooker” var nyutgitt. Med seg hadde han Eivind Molstad (gtr, f. 1975), Harald Berge (bs) og Geir Arne Johnsrud (trm, f. 1975), alle fra bandet Leven.

Konserten ble en kjempesuksess, Pink Dirt låt bedre enn noen gang, og gjetord fra konserten førte dem til blant annet Fredrikstad og Stavanger Punkrockfestival i mai 2008. Samtidig ble singelen fra ’79 nyutgitt på CD, og i november samme år kom også live-CD-en Du Skal Få Et Riff I Mårra med livemateriale fra Venstres Hus 1980 og Club Maiden 2007.

Nyere forskning (jf. boka Tre Grep og Sannheten Norsk Punk 1977-1980) dokumenterer at hadelandsbandet Børres Kork teknisk sett ga ut Norges første punksingel i mai ‘79, men ettersom denne aldri ble kjent utover det lokale miljøet på Brandbu før nesten 20 år senere, innehar Pink Dirt-7”eren hos mange fremdeles denne hedersbetegnelsen.

Biografien er skrevet av Trygve Mathiesen. Materialet er copyright © Rockheim.