Fra Rockheims samlinger

  • Plakat
  • Plakat
Se mer på Digitalt Museum
Gjør endringer

The Willy B. Review

Dannet: 1985
Splittet: 1992
Også kjent som: The Willy B. Guitar Review
Fra: Oslo

Rockeband fra Oslo, aktive fra 1985 til 1987, og som the willy b guitar review til 1992. Medlemmer som har vært med gjennom årene er, foruten Willy B. selv: Dag Bøgeberg (trommer), Sølvi Johannessen (vokal), Bitten Forsudd (rytmegitar, kor), Ida Lind (vokal), Tony Carlsson (bass), Bjørn Malmåsen (bass), Lone Grefsrud (vokal), Petter Hafstad (trommer), Ellen Anette Meyn (tamburin, marakas, kor), Erik Nygaard (rytmegitar), Anette Ræstad (vokal), Helle Stensbak (vokal), Aslak Dørum (bass), Ine Merete 'Metch' Tofthagen Johannessen (trommer), Annema.. Les mer..

Rockeband fra Oslo, aktive fra 1985 til 1987, og som the willy b guitar review til 1992. Medlemmer som har vært med gjennom årene er, foruten Willy B. selv: Dag Bøgeberg (trommer), Sølvi Johannessen (vokal), Bitten Forsudd (rytmegitar, kor), Ida Lind (vokal), Tony Carlsson (bass), Bjørn Malmåsen (bass), Lone Grefsrud (vokal), Petter Hafstad (trommer), Ellen Anette Meyn (tamburin, marakas, kor), Erik Nygaard (rytmegitar), Anette Ræstad (vokal), Helle Stensbak (vokal), Aslak Dørum (bass), Ine Merete 'Metch' Tofthagen Johannessen (trommer), Annema Isaksen (bass), Terje Bryn (bass), Kristin von Hirsch (gitar) og Svein Ihlen (trommer).

Willy B. hadde vært med i Crawdaddy Simone siden 1983, og ble der til april 1986, men skrev og arrangerte også andre låter som ikke egnet seg for dette bandet. Bakken hadde kjent Dag Bøgeberg (The Act) i mange år, og det lå i lufta at de en gang skulle starte et band sammen.

Audun Tylden hadde tilbudt Willy B. en singelkontrakt med Crawdaddy Simone, men da Willy heller ønsket å kjøre sitt eget prosjekt, var ikke det Tylden imot. Intensjonen var å spille en del garasje, en del rock, en del 50-tallsmusikk og litt av hvert annet. Noen instrumentallåter var også et ønske fra Bakkens side.

Navnet The Willy B Review ble valgt med utgangspunkt i The Ike & Tina Turner Revue. The Willy B Review passet derfor bra, og dessuten hadde Willy B. vært plateanmelder.

Bandet skulle ha en kvinnelig vokalist, og Sølvi Johannessen fra Stavanger ble valgt. Dag Bøgeberg ble med på trommer, og Bitten Forsudd fikk jobb som kordame og rytmegitarist. Ida Lind ble med som reservevokalist, og bassist Tony Carlsson ble huket inn fra Solna i Sverige. Han hadde tidligere spilt i The Nomads.

Lørdag 3. august 1985 møttes de alle utenfor Rosenborg Studio i Oslo, og i løpet av to dager spilte de inn og mikset fire kutt: ”That’s how strong my love is”, ”Don’t bring me down”, ”Memphis Tennessee” og Willy B.s egen ”No-one gets out alive”. De tre første låtene ble gitt ut på en trespors singel i oktober, og mottok til dels glimrende kritikker. Den siste låta ble presset på en fleksisingel som ble utgitt med det aller første nummeret av platesamlerblekka Vinyl i april 1986.

På konsertfronten var det mer problematisk. Verken Carlsson eller Johannessen kunne være med på grunn av geografisk avstand, og Ida Lind ville heller ikke være med. Men Bitten Forsudd og Dag Bøgeberg ble med videre, så nå manglet de bare bassist og vokalist. Bjørn Malmåsen kom inn på bass, og stilte i tillegg med øvingslokale. Ellen Anette Meyn ble mer eller mindre tilfeldig med som kordame.

De tok en jobb på en nærradiokonsert for Radio Nova på Chateau Neuf, her under navnet Coral Canyon, et navn Bitten Forsudd slengte fram i all hast. Willy B. ville ikke bruke Review-navnet her, da han følte det ble feil på det daværende tidspunkt. De spilte blant annet låtene ”The agent and the spy”, ”Locomotion” (Little Eva), ”There’s a storm coming” (The Standells), og et halvt dusin låter til.

Etter dette overtok Lone Grefsrud vokalistjobben. Hun sang i Limelight, som holdt til i samme øvingslokale. Grefsrud tok repertoaret kjapt og greit, og godtok alle Bakkens forslag unntatt Bo Diddleys ”Cadillac”. Dermed begynte de å spille ute, nå under navnet The Willy B Review. Den andre jobben de hadde var som oppvarming for en blek gjenforeningsutgave av The Pretty Things på Vikateatret.

Johnny Styve, som hadde spilt sammen med bassist Malmåsen tidligere, var vikar på trommer på et par spillejobber sent på våren 1986.

The Willy B Review spilte litt her og der våren og sommeren 1986, men noe av piffen gikk ut av bandet etter hvert. De begynte likevel på et album for Slagerfabrikken, og spilte inn en god del komp. Men så fikk plateselskapet økonomiske problemer, og LP-en måtte skrinlegges. På to av låtene var det imidlertid spilt inn såpass mange instrumenter at det var verdt å lage en råmiks av. Warren Smiths ”Red Cadillac and a black moustache”, som het ”Sexy legs and her daddy’s cash” i Review-form, og Fats Dominos ”I’m gonna be a wheel someday” ble senere utgitt på CD-en That’s it!. Et tredje kutt, ”Nightmare for the daisies”, tok Willy B. med til Waterfall Studio. Til tross for at råtapen var spilt inn på 24 spor, og Waterfall bare hadde 16 spor til rådighet, klarte tekniker Kai Robøle å ferdigstille innspillingen. Sporet ble også brukt som kjenningsmelodi for radioprogrammet ”Rockpeil” i NRK, der med navnet ”Rockpeil theme”.

At bandet måtte kutte albuminnspillingen gjorde imidlertid at bandet gikk i oppløsning, og de hadde ikke en eneste spillejobb høsten 1986. Forsudd skulle bruke mer tid på Garden of Delight, Dag Bøgeberg på familien, og selv syntes Willy B. det var for mye med seks personer i bandet. Han ønsket en stor forandring.

Målet var nå å få til et rått garasjeinstrumentalband. Noen oppstartsproblemer med å få sammen en trio igjen dukket opp. Bjørn Malmåsen ble med fra den forrige utgaven av bandet, men trommeslager manglet. Redningen ble Petter Hafstad fra Brattlikollen. Han hadde tidligere solgt plater på Electric Circus og Rebel Records, og var også godt kjent for sin Bowie-platesamling. Hafstad var nølende i starten, men takket til slutt ja.

På dette tidspunktet skiftet bandet navn til The Willy B Guitar Review. De øvde tre ganger før første spillejobb, som var en oppvarmingsjobb for Spacelings. En jobb for amerikanske The Fuzztones på Sardine’s gikk litt bedre, og i april 1987 varmet de opp for The Nomads på Chateau Neuf.

På denne tiden var de også innom Waterfall Studio på Grünerløkka et par ganger. Første gang gjorde de ”The Agent and the Spy” og ”Motor Messiahs”. Her bidro Ellen Anette Meyn igjen på tamburin, muligens også marakas. Erik Nygaard spilte rytmegitar. Disse låtene skulle egentlig være en singel på Rainbow Music, og Heidi Hay laget til og med et omslag. Men Rainbows sjef Hallberg sa nei fordi han mente låtene var for dårlige, noe ikke alle er enige i den dag i dag.

Willy B. ønsket etter tre spillejobber som instrumentalband å få tak i en vokalist igjen. Helle Stensbak takket nei, men Anette Ræstad, som var med i samme kvintett som Stensbak, var villig. Hun hadde tidligere koret med Edgar Broughton Band på plate.

Med Ræstad på plass, gikk bandet i studio for å spille inn Bo Diddleys ”Diddy Wah Diddy” for ei fransk fanzine. Resultatet var ikke verst, men franskmennene komprimerte innspillingen så mye at det meste av driv forsvant.

Under MGP-finalen i 1987 spilte The Willy B Guitar Review på Kroa i Bø i Telemark, igjen sammen med Spacelings.

Sommeren 1987 arrangerte Willy B. sitt eget Birthday Revue på Sardine’s. Bursdagen er egentlig 24. juni, men han måtte nøye seg med St. Hansaften den 23. til arrangementet. Her spilte han med flere bandkonstellasjoner, først med The Willy B Guitar Review, deretter med det originale Crawdaddy Simone. Så kom The Smell of Female Review, som var TWBR forsterket med blant andre Helle Stensbak, Mai Britt Kristoffersen og Sjur Fladager. Fjerde band ut var en konstellasjon som besto av Ida Lind pluss rytmeseksjonen fra Follow That Dream: Espen Omdal (trommer) og Aslak Dørum (bass). 499 betalende tilskuere var til stede.

Etter dette lå det atter en gang forandringer i lufta. Helle Stensbak hadde fått lyst til å bli fast medlem likevel. Anette Ræstad og Petter Hafstad ble igjen fra foregående besetning, mens Aslak Dørum ble ny bassist. De tilbrakte ei julihelg i studioet til Norsk Lydskole og spilte inn ”Comanche”, ”Ace of Spades”, ”W.o.m.a.n.”, ”When the Night Falls” og en til. Det ble likevel klart at bandet som helhet ikke satt skikkelig, så Willy B. bestemte at The Willy B Review skulle avsluttes. Men å legge bort spillinga helt var ikke aktuelt.

Helle Stensbak og Willy B. bestemte seg for å lage et nytt band, og fikk med seg Anette Ræstad og Ine Merete ”Metch” Tofthagen Johannessen på trommer. Annema Isaksen ble med på bass. Willy B. ønsket egentlig å endre bandnavnet, men så fikk de et tilbud om å spille to dager i Fredrikstad. Der ønsket de The Willy B Review, og dermed var de i gang med samme navn igjen.

De begynte å øve på Blitz, og ble der i omtrent et år. Mai Britt Kristoffersen måtte vikariere for en stemmebåndssyk Ræstad på konsertene i Fredrikstad. Senhøsten 1987 var Ræstad frisk igjen, og i november dro bandet først til Bergen og spilte på Hulen, deretter til et lydstudio på Stord der de spilte inn fem kutt i løpet av et par dager. ”Silverspoon Delivery” er den eneste låta fra The Stord Sessions som har blitt utgitt senere.

Rundt denne tida møtte Willy B. Arne Thelin. Han sang i The Cosmic Dropouts og drev plateselskapet som fikk navnet That’s Entertainment. I mars 1988 gikk the willy b review i studio der og gjorde ”Evil devil of the female kind” og ”Thank you that’s all” med tanke på en singel. Baksida ble imidlertid byttet ut med et par andre kutt. De 721 eksemplarene som ble presset opp forsvant fort, og er så godt som umulig å få tak i i dag.

På øving senvinteren 1989 kom Isaksen og sa opp. Jakten på ny bassist måtte settes i gang, og et helt tilfeldig besøk hos Bootleg i Oslo førte til at Willy B. oppdaget bassisten i Knust Tegning, Terje Bryn. Han ble øvd inn, og ikke lenge etter kom også Kristin von Hirsch med som ekstra gitarist. De hadde noen jobber som sekstett, blant dem et par minneverdige på UFFA i Trondheim.

Henning Fagerhøi som jobbet i Bel Studio hadde lyst til å finansiere et par spor med bandet, med den forutsetning at han skulle få plukke ut låtene. twbr spilte inn ”If I stay too long” og ”Land of the living dead”. Men resultatet ble bare så som så, og bandet mistet fort interessen.

Willy B. hadde imidlertid opprettholdt kontakten med Rainbow Music Sverige, som hadde gitt ut en samle-EP med bandet. Bengt Hallberg sa seg villig til å finansiere en LP, og den skulle ut på dette selskapet. Men en mislykket innspilling gjorde at utgivelsen ble kansellert.

Bandet tålte ikke dette og falt fra hverandre. Bare Terje Bryn og Willy B. fortsatte, og ble instrumentale igjen. Med seg fikk de Svein Ihlen på trommer. Trioen hadde et par opptredener før de tok med seg Anette Ræstad igjen. Hovedsaklig for å spille tamburin og marakas, men hun sang også på noen låter.

Senhøsten 1989 dro bandet til Sverige og spilte inn minialbumet Paperback Shadows i Pardha Studio, som lå midt i Stockholm. Willy B. bodde i Sverige en stund den gangen, fordi han samtidig produserte det svenske bandet Maryland Cookies i det samme studioet. Mye skar seg med denne mini-LP-en, men noen av låtene ble likevel godt livemateriale, blant annet ”Dead people walk” og ”Sunday mind”. Det hendte også ved senere anledninger at noen takter av ”FBI” åpenbarte seg i enkelte instrumentalpartier.

I påsken 1990 sluttet Ihlen, og Petter Hafstad ble kontaktet igjen. Bryn og Willy B. prøvespilte med Hafstad, som nå overbeviste med sin helt egne stil. I juni 1990 spilte de sammen med The Tables som hadde en gjenforeningskonsert på Slurpen i Oslo, i tillegg til at de gjorde en jobb på Hulen i Bergen. Lucy Lindbæk var vokalistvikar på disse konsertene.

På høsten 1990 var de igjen fire: Bryn, Ræstad, Hafstad og Willy B. De spilte på Elm Street i Oslo rett etter at de hadde åpnet, deretter i Trondheim, og så var året slutt. Bandet begynte å bli veldig rutinert, men også trøtte, både av låtene, bandet og hverandre. I 1991 spilte de i Bergen, Trondheim og Levanger foruten Oslo, men det var ikke noe mer med det.

Willy B. hadde fått penger til innspilling av et album fra Norsk Kassettavgiftsfond, og i oktober 1991 ble det avholdt bandmøte på Elm Street. Men ingenting ble avgjort på møtet, og ingenting skjedde heller med bandet våren 1992. Etter et besøk i Bergen samme sommer, bestemte Willy B. seg for å oppløse bandet og heller bruke pengene på et soloalbum.

På dette tidspunktet virket det utenkelig av the willy b guitar review noensinne skulle gjenoppstå.

I 1998 oppdaget Willy B. en haug med kassetter han hadde glemt, og som inneholdt mange innspillinger som aldri hadde sett dagens lys offisielt. Tom Askerøi ga ut en del av låtene under fellesnavnet That’s it som album på Oscar Records året etter.

Jonny Moen er navnet på mannen som er skyld i at the willy b guitar review startet opp igjen etter fjorten år. I 2002 fylte han femti år, og Willy B. måtte jakte opp en presang. Moen er Procol Harum-fan, og Bakken visste at Petter Hafstad satt på en norsk plakat med dem fra midten av syttitallet, fra en konsert på Chateu Neuf. Den ville være perfekt som gave.

Egentlig hadde Willy B. lovt seg sjøl at de aldri skulle komme på banen igjen, bandnavnet the willy b guitar review skulle forbli dødt og begravd. Hafstad var faktisk det eneste tidligere medlemmet som hadde ymtet frampå om at det burde komme en gjenforening av the willy b guitar review en eller annen gang, kanskje til et Elm Street-jubileum. Første gangen han nevnte noe om dette sa Bakken tvert nei, men så var det denne Procol Harum-plakaten da... Hafstad var ikke spesielt interessert i å selge, men etter et lite hint om at det i så fall kanskje ikke ville være helt umulig med en gjenforening likevel, fikk Bakken kjøpt den.

Tidlig på høsten 2005 ringte Hafstad til Bakken. Ordet gjenforening lå i lufta, og siden Bakken nå følte at han skyldte ham en tjeneste, ble de enige om en konstert på Elm Street i desember, som en slags hyllest til at stedet fylte femten år. Bandet begynte å øve.

Første øving gikk veldig bra, og stemningen var høy. De spilte bare låter fra ”gamle” dager, men etter et par øvinger satt de fleste noenlunde som de skulle. Påfølgende øvinger var stort sett tilfredsstillende, og bandmedlemmene hadde utviklet seg hver for seg i løpet av den tida som hadde gått.

Første jobb skulle være på Elm Street i desember 2005. Imidlertid skar det seg, for stedet ble fratatt skjenkebevillingen i to uker, og jobben måtte utsettes. Nå var Elm Street rimelig fullbooket, så det måtte drøye helt til lørdag 1. april 2006 før det ble noe av.

Bandet trykte opp tre plakater i hver sin farge, ordna billetter og løpesedler. Og det kom folk. Enkelte hadde kjørt femten mil for å se dem, og ei jente hadde til og med reist fra Gøteborg.

De åpnet med ”Dead people walk”, slutta med ”Fortunate Son”, og spilte ”Don’t bring me down” med ”Rosalyn”-intro og ”Miss Fay Regrets”-avslutning” som tredje og siste ekstranummer.

Bandet var ikke mer enn 80 prosent fornøyd, men alt i alt var det vel greit nok. Publikum virket å være godt fornøyde, og slett ikke alle band får ekstranummer på Elm Street. Dessuten vanket det kanonkritikk fra tidligere trommeslager Dag Bøgeberg i ”Backstage”.

Willy B. syntes nå at de var for gode til å kaste inn håndkleet igjen, og nøyaktig et halvt år senere kom konsert nummer to. Denne gangen var det en jubileumskonsert på Elm Street det dreide seg om. Det var en lukket forestilling, men et utall invitasjoner var i omløp, så det var folk nok.

Bandet følte at denne konserten gikk bedre enn den første. De fikk mye skryt, og folk som hadde vært på begge konsertene kom med kommentarer som ”Mye bedre enn forrige gang! Dere var bra da også, men nå..!” Det var god stemning på Elm Street den kvelden.

Det ble ikke flere øvinger høsten 2006. De fikk tilbud om å delta med ei låt på ei Roky Erickson-hyllestplate, men kom aldri så langt at de gikk i studio.

Så kom det et nytt år, og noen øvinger til. De hadde en ny spillejobb på Elm Street i juni 2007 som gikk rimelig bra. Det ble gjort filmopptak denne gangen, og det har vært snakk om å utgi deler av den i ettertid. For øvrig var det flere festivalarrangører til stede, og en av dem ville ha bandet noen få uker etterpå. Dessverre var da medlemmene fastlåste i henholdsvis Polen, Hellas, Arendal og Grorud, så det ble ikke noe av.

Derimot ble det en ny konsert på Elm Street i november samme år.

Senere har det blitt annonsert konserter med bandet to ganger, men ymse sykdommer har begynt å snike seg inn hos noen av medlemmene, så konsertene har måttet avlyses. Hvis alt går som det skal, burde det likevel bli en på høstparten 2010. Men det betviles uansett at the willy b guitar review kommer seg utenfor Elm Street mer.


Utgivelser:

The Willy B Review:

That’s it!. CD. Oscar Records, 1999
That’s how strong my love is. 7' EP. Fugitive Records, 1985
No one here gets out alive. 7' flexi. Vinyl Magazine, 1986
Diddy wah diddy. 7' samle-EP. Stop It Baby Records, 1987 (kun Frankrike)
Evil devil of the female kind. 7' EP. That’s Entertainment Records, 1988
Wheels on trial. 7' EP. Rainbow Music, 1988


The Willy B Guitar Review: Paperback shadows. 12'mini-LP. Rainbow Music, 1990

Willy B.: Full moon justice, CD. That’s Entertainment Records, 1993


Samlere:

The Willy B Review: Thank you, that’s all. The compilation vol. 1. Stopp It Baby Records, 1988
The Willy B Review: Another dog. Penguins and bondage sampler vol. 2 That’s Entertainment Records, 1992

Medlemmer

Anette Ræstad Vokal
Annema Isaksen Bass
Aslak Dørum Bass
Bitten Forsudd Rytmegitar, kor
Dag Bøgeberg Trommer
Ellen Anette Meyn Tamburin, marakas, kor
Erik Nygaard Rytmegitar
Helle Stensbak Vokal
Ida Lind Vokal (Don\\\'t bring me down)
Ine Merete Tofthagen Johannessen Trommer
Kristin von Hirsch Gitar
Lone Grefsrud Vokal
Petter Hafstad Trommer
Svein Ihlen Trommer
Sølvi Johannessen Vokal (That\\\'s how strong my love is ; Memphis, Tennessee)
Terje Bryn Bass
Tony Carlsson Bass
Willy B.