Fra Rockheims samlinger

  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
Se mer på Digitalt Museum

Revisjonshistorikk

Gjør endringer

The Pussycats

Dannet: 1964
Også kjent som: Arctics + Typhoones + Sailors + New Pussycats
Fra: Tromsø

Rockeband dannet som The Arctics i Tromsø våren 1964. Bandet ble omdannet til The Pussycats av manager Sten Ekroth i Stockholm våren 1965. Pussycats var det første fenomenet i norsk rock. Bandet hadde så stor gjennomslagskraft og fikk så stor betydning for sin samtid at man her kan snakke om et legendarisk fenomen. Eventyret startet i Tromsø i 1962 med shadowsbandet The Typhoones, bestående av Ottar Aasegg (rytmegitar), Sverre Kjelsberg (bass), Friedel Brandt (trommer) og Bjørn Henriksen (sologitar)... Les mer..

Rockeband dannet som The Arctics i Tromsø våren 1964. Bandet ble omdannet til The Pussycats av manager Sten Ekroth i Stockholm våren 1965. Pussycats var det første fenomenet i norsk rock. Bandet hadde så stor gjennomslagskraft og fikk så stor betydning for sin samtid at man her kan snakke om et legendarisk fenomen.

Eventyret startet i Tromsø i 1962 med shadowsbandet The Typhoones, bestående av Ottar Aasegg (rytmegitar), Sverre Kjelsberg (bass), Friedel Brandt (trommer) og Bjørn Henriksen (sologitar). Året etter byttet Henriksen plass med sologitaristen i Jet Blacks – Trond Graff. Jet Blacks var nettopp hjemvendt fra Oslo hvor de hadde rukket å gi ut to singler og bruke opp alle sparepengene sine. Graff foreslo for Typhoones at de skulle rømme til Stockholm og satse på en profesjonell karriere som rockeband derfra. I juli 1964 dro de fire ungguttene mot Stockholm i en gammel fiskebil.

Underveis forandret bandet spillestil og navn. På radioen hørte de ikke annet enn Beatles, og det gikk opp for Trond Graff av Shadows var ut. Han begynte å komponere låter selv, og Sverre fikk jobben med å synge dem. I august kom navneskiftet til The Arctics – et navn som fortalte at de kom fra det kalde nord. Etter å ha strevd seg sørover gjennom Sverige og tatt de småjobbene som var å få, kom bandet omsider til Stockholm, hvor de fikk et dårlig betalt engasjement av impresarioen Margaretha Stålgärde mot at de innlemmet sønnen hennes i bandet. For en kort periode opptrådte de dermed som Tony & The Arctics. De sosiale forholdene var mildt sagt kummerlige; til å begynne med bodde guttene på en campingplass og levde som bomser, etter hvert kom de seg under tak og sov i en kullkjeller.

1965 startet med et to måneder langt engasjement på den lugubre nattklubben Club Star i Stockholm. Deretter gikk turen til en annen nattklubb, Blue Note, og det var her den fargerike forretningsmannen Sten Ekroth for første gang så gruppen. Han ga dem et tilbud som innbefattet at bandet akkompagnerte striptease-dansere. Guttene takket motvillig ja. De godtok også Ekroths forslag om at organisten Ingemar Stjerndahl skulle innlemmes i bandet, og at navnet Arctics skulle skiftes ut med det mer erotisk pirrende Pussycats (sammensatt av to amerikanske slanguttrykk; «pussy» = kvinnelig kjønnsorgan, og «cat» = jazzsjargong for musikere). De adopterte også hvert sitt kallenavn: Trond ble «Eddy», Sverre «Teddy», Ingemar «Reddy», Friedel «Freddy», og Ottar ble «Jimmy». Ekroths visjon var å gjøre bandet like store som Beatles og Rolling Stones.

Med en uant mengde penger og en serie suspekte businesstriks, så det en stund ut til at Ekroth skulle klare å gjøre Pussycats til verdensstjerner. Det første sprellet hans var å fikse gruppen en spillejobb i TV-overføringen fra innsamlingsaksjonen Röda fjäderen i april 1965. Lennart Hyland ble lurt trill rundt av Ekroths historie om et band som ofret honorarene sine til aksjonen, og som gjenytelse fikk Pussycats opptre i beste sendetid. Gruppen fremførte «Ebb Tide», en instrumental smyger som Graff hadde plukket fra radioprogrammet Musikk til arbeidet en gang han var 14 år. I TV-studio denne avgjørende kvelden var også plateprodusent Simon Brehm fra selskapet Karusell, som ga Pussycats tilbud om platekontrakt der og da. Ekroth nølte til å begynne med, men bare for å virke kostbar.

13. april 1965 gjorde Pussycats sin første plateinnspilling i Sverige. Singelen «Ebb Tide»/«Cadillac» ble en salgssuksess med nærmere 25 000 solgte eksemplarer. Oppfølgeren «Gonna Send You Back To Georgia»/«Donna» solgte ikke på langt nær så mye, men til gjengjeld gikk det ikke en uke uten at Pussycats ble omtalt i pressen. Et vellykket påfunn var en meget spesiell bandbil – en rød, toetasjers buss importert direkte fra London. Bussen ble det ene av to varemerker for Pussycats. Det andre var krusehåret til Ottar Aasegg.

Ekroth utnyttet bekjentskapet med produsent Simon Brehm til det ytterste. Brehm var mannen som hadde ansvaret for å legge opp Skandinavia-turneen til Rolling Stones våren 1965, og Ekroths plan var at Pussycats skulle holde sin debutkonsert på norsk jord som oppvarmingsband for Rolling Stones. Og de skulle stjele showet! Det som skjedde 24. juni 1965, har for lengst etablert seg som et finurlig kapittel i norsk underholdningshistorie. Ekroth kjøpte 40 billetter på fjerde, femte og sjette rad i Messehallen på Sjølyst, ga dem til hengivne svenske tilhengere av Pussycats, og beordret ungdommene til å forlate salen i det øyeblikket Rolling Stones kom på scenen. De som ikke forlot salen, fikk ikke være med i bussen tilbake til Sverige. Opplegget – like intuitivt som alle de andre ideene til Ekroth – fungerte ikke helt etter planen. Protestmarsjen fra de 40 ungdommene druknet i jubelen som bølget gjennom salen fra 3000 publikummere da Rolling Stones entret scenen. Men oppstyret ble i det minste omtalt i avisene dagen etter, og i ettertid ble påfunnet mer mytebefengt enn noe annet som skjedde i Pussycats’ innholdsrike karriere. Den dag i dag er det folk som tror at det var 200 tilskuere på første og andre rad som forlot salen, og at Mick Jagger fikk hakeslepp av synet.

Sommeren 1965 var preget av skandalehistorier. Ekroth arrangerte såkalte beach parties i Hvervenbukta utenfor Oslo, fester som kan oppsummeres med ordene sex, sprit og rock’n’roll. Flere skandaler fulgte: Hvor enn Pussycats kom med bussen, ble det opptøyer, bråk på hoteller og svære avisoppslag. Førstesiden til Rogalands Avis fra 3. november 1965 sier det meste: «Vi kan puste lettet – Pussycats er dratt.»

Omtrent samtidig som de to første singlene ble lansert i Norge, i september 1965, var Pussycats tilbake i studio for å spille inn singel nummer tre: «Boom Boom»/«Gone Gone Gone», den første på Ekroths eget platemerke Teen Beat. Det var andre gang gruppen hentet en låt fra repertoaret til britiske The Animals, og det ble ny salgssuksess. Nå var tiden kommet for en LP. Ekroth slo likså godt til og booket Pye Studio i London for 20 timer, og Svein Erik Børja ble valgt som produsent. Med unntak av to kutt, komponerte Trond Graff alle låtene på platen, deriblant «Just A Little Teardrop».

LP-en Pssst! Pssst! ble hyllet som et mesterverk i pressen, og sett i et historisk perspektiv må platen regnes for å være en milepæl. Ingen andre norske artister hadde frem til 1966 klart å lage en rocke-LP av en så overbevisende kvalitet, både når det gjaldt lyd, fremførelse og låtmateriale. Platen ble da også en av 60-tallets største suksesser her til lands. Fra utgivelsen i mars 1966 lå den ti uker på toppen av hitlisten, noe som var norsk rekord. To av låtene gjorde det også sterkt som singler: den vakre balladen «Let Me Stay With You» (komponert av Sverre og Friedel) i februar, og den nevnte «Just A Little Teardrop» i mai.

Midt i all jubelen begynte eventyret Pussycats å rakne. Like før gruppen dro til London for å spille inn Pssst! Pssst! hadde Ingemar gitt melding om at han ville slutte. En annen svenske, Dennis Wilhelmsson, ble i all hast hentet inn for spillejobber i desember 1965, inntil Ekroth hadde klart å overtale Ingemar til å fortsette. Episoden var imidertid en indikasjon på at forandringer var i ferd med å skje. Størst forandring var det i Ekroth, som i løpet av London-turen bittert oppdaget at popbransjen var for tøff selv for ham. En dag i april 1966 – nøyaktig et år etter at han hadde lansert dem – trakk Sten Ekroth seg fra jobben som Pussycats’ manager. Han hadde rett og slett ikke råd til å gjøre mer for dem.

Totto Johannessen i plateselskapet Nor-Disc overtok ansvaret for gruppens utgivelser, og det førs­te trekket var å sende Pssst! Pssst! ut i Tyskland. Under en PR-turné sommeren 1966 ble Pussycats’ andre LP spilt inn i Hamburg, også denne gang med Børja som produsent. Mrrr… Mrrr… var en modig miks av fengende poplåter og mer eksperimentelle toner, alt komponert av Trond Graff. Det var første gang man hørte en norsk rockeplate med toner fra Bach (instrumentalen «Regrets») og munnharpe (rockeren «The Craftsman»), og igjen ble to av låtene utgitt som singler: «Why Have We To Wait» (oktober 1966) og «The Craftsman» (mars 1967). Tilbake i gamlelandet etter endt innspilling takket Ingemar for seg igjen – denne gang for godt. Det var en trøst at også Mrrr… Mrrr… fikk ovasjoner i pressen og solgte bra ved utgivelsen i november.

16. november 1966 startet nedturen for alvor. Den dagen åpnet Pussycats en turné som oppvarming for tryllekunstneren og hypnotisøren Fritjov Bernadotte Nordenstam. I stedet for å være et fyrrig rockeband på scenen, var Pussycats nå redusert til et tannløst orkester som hørte mer hjemme i dannete forsamlinger. To organister var innom på kort tid: Christian Reim (som senere dukket opp i Public Enemies og Dream) og John Erik Holtan (som kom fra The Enemies, hvor Jahn Teigen var vokalist). Bare Holtan rakk å være med på noen innspilling – «Smile At Me», som var en reklamesingel leserne av musikkavisen Pop-revyen kunne kjøpe på postordre.

Sommeren 1967 dukket Sten Ekroth opp igjen og fyrte av bomben: Han gikk ut offentlig og fortalte om alle bestikkelsene han hadde gjennomført for å få Pussycats opp og frem. Dette var bare en forsmak på alle beskyldningene han kom med i boka Strengelek, som ble lansert like før jul samme år. I kjølvannet av bokutgivelsen ble Ekroth saksøkt. Han tapte rettssaken og mistet all den respekt, tillit og sympati han hadde opparbeidet seg i Norge. Tilbake sto Pussycats med svarteper. Det hjalp lite at de fikk gitt ut en singel – «A Night Of Life»/«Rain» – og at B-siden på denne var en av deres beste innspillinger (mye takket være medhjelper Arild Boman fra ­Public Enemies på orgel). Platen solgte lite.

En total reorganisering innad i Pussycats fant sted i september 1967, da Janne Løseth fra Ålesund ble medlem. Trond Graff skiftet samtidig fra gitar til orgel. Løseth var både gitarist, vokalist og komponist, og var det fremtredende medlemmet på neste singel – «Vanja Maria»/«Death Is Coming». Platen avslørte et band som forsøkte seg på en tung og ufokusert stil, så det var bare forståelig at den ble en fiasko. Samme skjebne led den neste singelen, «Sjøreisa»/«Mors minner», også den skrevet av Løseth. Denne platen ble laget med det for øyet å komme i Ønskekonserten, men resultatet var så langt unna stilen til Pussycats at de ga den ut under pseudonymet Sailors. Ved inngangen til 1968 takket Løseth for seg og tok imot et tilbud fra Beatnicks.

Julen 1967 var de fire medlemmene av Pussycats tilbake i Tromsø. Sverre Kjelsberg gikk til Taboo og deretter Clan, hvor også Ottar Aasegg var medlem. Trond Graff og Friedel Brandt holdt seg unna musikk, inntil en liten gjenforening av Pussycats fant sted i 1969. Per Chr. Hansen (gitar) deltok som femtemann. Gjenforeningen bar preg av krangling og underbetalte dansejobber, og like før jul i 1969 gikk den siste konserten av stabelen på et samfunnshus i Nord-Troms.

To år senere var Sverre og Trond i gang igjen med bandet Touch Wood. De andre medlemmene var også fra Tromsø; Bror Dahl (saksofon), Knut T. Johannessen (trommer) og Bjørn Henriksen – gitaristen fra Typhoones som Graff i sin tid hadde byttet plass med. Bandet akkompagnerte Ole Paus på hans album Garman våren 1973, og gikk deretter i gang med en plate på egen hånd med Stein Robert Ludvigsen og Jahn Teigen som produsenter. På grunn av Sverre og Trond (og til dels Bjørn) gikk bandet bare for Pussycats på folkemunne, og platen ble til slutt gitt ut under det navnet. Musikken hadde imidlertid lite til felles med gruppens gamle stil. I stedet for livsbejaende 60-tallsrock, var denne utgaven av Pussycats langt mer inspirert av nyere og tyngre takter. Platen inneholdt også tendenser til både klassisk og jazz, og hadde både norske og engelske tekster. Turid Pedersen (senere Nøkken) gjorde sin platedebut som gjest på kuttet «Say You Want Me Home». Til tross for en solid og variert meny ble ikke platen noen storselger, og bandet ble oppløst etter utgivelsen i 1973.

I årene som fulgte var Sverre Kjelsberg det medlemmet som gjorde seg best bemerket, både som plateartist og i teatersammenheng. Han var også ansvarlig for et av tidenes mest originale bidrag til Melodi Grand Prix med «Samiid Ædnan» i 1980. Trond Graff ble medlem av Septimus, hvor han spilte keyboards, og rørte ikke en gitar før gjenforeningen av Pussycats i 1981. Ottar Aasegg kjøpte seg et småbruk på Karlsøy og ble bonde. Friedel Brandt tok seg utdanning og ble førstekonsulent i teknisk etat i Tromsø kommune. Ingemar Stjerndahl ble kantor i den lille byen Bengtsfors i Sverige.

Tidlig i 1981 kom den originale besetningen av Pussycats sammen igjen for å gjennomføre en turné. Samtidig ble samleplaten Pssst! Mrrr… utgitt på plateselskapet Mai. Turneen ble en enorm suksess med utsolgte hus over hele landet, og platen solgte mer enn 25 000 eksemplarer. Etter flere vellykkede gjenforeninger bestemte bandet seg for å lage en ny plate i 1991. Dessverre avslørte To You at magien fra 60-tallet ikke lot seg gjenskape, selv ikke av fem garvede karer som i sin tid hadde vært stilskapere.

Gruppen er biografert i Per Kristian Olsens bok Det norske popeventyret – Pussycats og norsk rock på 60-tallet (Cappelen, 1998). I 2011 avsluttet The Pussycats Buktafestivalen 2011 i Tromsø, med følgende besetning: Sverre Kjelsberg (vokal/bass), Trond Graff (gitar), Oddmar Amundsen (gitar), Leif Ovesen (trommer) og Inge Kolsvik (orgel) I tillegg medvirket også Ingemar Stjerndahl (orgel) og Friedel Brandt (trommer) på scenen. I juni 2012 ble det offentliggjort at Pussycats skulle innlemmes i Rockheim Hall of Fame.

Hele eller deler av biografien er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.

Medlemmer

Bjørn Henriksen Gitar (1964)
Christian Reim Orgel (1967)
Friedel Brandt Trommer
Ingemar Stjerndahl Orgel (1965 - 1967)
Janne Løseth Gitar, vokal, komponist (september 1967 - 1968)
John-Erik Holtan Orgel (1966 - 1967)
Ottar Aasegg Gitar
Per Christian Hansen Gitar (1969)
Sverre Kjelsberg Vokal, bass, komponist, tekstforfatter
Trond Graff Gitar, kor, komponist, tekstforfatter