Gjør endringer

Sølvi Wang

Født: 28. august 1929
Død: 31. mai 2011
Fra: Bærum

Sanger og skuespiller, f. 28.8.1929 i Bærum, gift med Egil Monn-Iversen. Sølvi Wang hadde sin første radio-opptreden som femåring med Kristian Haugers orkester fra Hotell Continental. Hun sang jazz på engelsk (som hun ikke forsto) med orkesteret på restaurant Regnbuen fra hun var åtte, med faren Yngvar Wang (1904–1960) som kapellmester. Fra hun var 15–16 år, var hun fast refrengsanger med Øivind Berghs orkester og i Den norske Swingklubb på Ingeniørenes Hus, samtidig som hun satte opp.. Les mer..

Sanger og skuespiller, f. 28.8.1929 i Bærum, gift med Egil Monn-Iversen. Sølvi Wang hadde sin første radio-opptreden som femåring med Kristian Haugers orkester fra Hotell Continental. Hun sang jazz på engelsk (som hun ikke forsto) med orkesteret på restaurant Regnbuen fra hun var åtte, med faren Yngvar Wang (1904–1960) som kapellmester. Fra hun var 15–16 år, var hun fast refrengsanger med Øivind Berghs orkester og i Den norske Swingklubb på Ingeniørenes Hus, samtidig som hun satte opp morgenmelodier og dansemusikk til grammofonkonserter i NRK. På Hegdehaugen skole traff hun Egil Monn-Iversen, og var med i hans første, mer amatørmessige utgave av The Monn Keys fra 1948.

Sølvi Wangs første plate var en duett med Arve Opsahl, «Music, Music, Music» (1950), og solodebuten samme år «Mitt dumme hjerte» («My Foolish Heart»)/«Det er det jeg går og drømmer om», med Monn-Iversens sekstett. Dette var den første av ti innspillinger for HMV på et knapt år, som regel akkompagnert av Monn-Iversen, men også «På kjærlighetsstien» («Down Lovers Lane») med Aage Braarud og Robert Levins orkester (1951). På enkelte innspillinger sang hun duetter med vokalisten Bent Masen.

I 1951 ble en ny utgave av The Monn Keys, nå med Nora Brockstedt, Per Asplin, Fredrik Conradi og Oddvar Sanne, engasjert av NERA. De debuterte på Musica med stort gjennombrudd året etter.

Den plutselige kjempesuksessen medførte pause i solokarrieren, men høsten 1953 var hun på HMV igjen, med Botten Soot, Carsten Byhring, Egil Hagen og Lasse Kolstad i «Barna i fjøset», og hun var Lillemor mot Einar Sissener på to Doffen-plater. For HMV spilte hun inn ytterligere åtte titler i 1954–55, før hun skiftet til Philips, der hun sang duetter med Arne Bendiksen, blant annet «Bare 18 år»/«Bambini» (1955). Som solist spilte hun blant annet inn Peggy Lees «La la lu» (fra Lady og Landstrykeren, 1955) og en norsk versjon av Kay Starrs «Rock-and-Roll-valsen» (1956).

Mest interessant er Erik Diesens oversettelse av Gracie Fields music hall-klassiker «Den største aspedistra jeg har sett», en bisarr historie, delvis basert på at vokalisten erstatter s-lydene med plystring. Denne reflekterte at Sølvi Wang nå begynte å få et navn som revyskuespiller, etter Chat Noir-suksessen Over alle grenser (1954).

I 1956 fulgte hun resten av Monn Keys-gjengen, nå kvartett med Arne Bendiksen som nytt medlem, til deres felles plateselskap Egil Monn-Iversen A/S på etiketten Triola, men de fleste av hennes drøye dusin solosingler her i siste halvdel av 50-tallet, kom helt i skyggen av Monn Keys-arbeidet.

Hun fikk sitt store solistgjennombrudd på Chat Noir med Einar Schankes oversettelse av den svenske «Hvorfor kom det ingen Higgins inn i mitt liv?» i Det går på by'n (1959), utgitt både som singel, koblet med Otto Nielsens merkverdige «Tvil», og på en EP fra revyen.

Andre revypregede plateinnspillinger i disse årene er «Hahaha hihihi» (1957), «Fattigmannstrøst er å trøste seg sjøl»/«Twist oppi dalom» (1962) og en norsk versjon av Povel Ramels «Fat Mammy Brown». På Chat Noir hadde hun en ny suksess med Alf Hartmanns «Den lille mann», der hennes skarpe kabaretkunst kom til sin rett for første gang. Mer slagerpreget er en norsk versjon av Grand Prix-vinneren «Tom Philibi» og innsatsen i norske finaler med «Ingen blomster til meg» og Alf Prøysen/Karl Westbys «Far Cha Cha».

Da The Monn Keys ble oppløst i 1965, forlot hun Triola. Etter det forsøkte hun seg bare sporadisk på platemarkedet, med Arne Paasche Aasens gjendiktninger fra The Sound Of Music, «Edelweiss»/«Sånt liker jeg best» (1966) og «Klovnens sang» (Chaplins «This Is My Song»)/«Verden går videre» (1967). I 1967 hadde hun stor suksess med Kari Diesen og Wenche Myhre i Oslo Harmoni Kvartett, på singlene «Klara og Sara og Trine»/«Sussebass» og «Fy fy nei nei huff huff så synd»/«Rock Around The Clock». Samme år delte hun LP-en Tom Lehrer. 10 utvalgte viser med Ola B. Johannessen og August Mauritzen.

Etter Monn-Iversens Chat Noir-tid, var hun ansatt et år på Edderkoppen før hun kom til Det Norske Teatret i 1963. Hun var den første Gunvor Smikkstugun i Alf Prøysen og Finn Ludts musikalversjon av Trost i taklampa, og spilte inn en singel med «Blåklokkevikua»/«Berre vent» (1963). Dette innledet 25 år som teaterets førstedame i musikkteater. Hun hadde store seire som Annie Oakley i Annie Get Your Gun og Anita i West Side Story, men hun fikk enda mer oppmerksomhet som Anna i Rodgers & Hammersteins The King And I (1966).

Det sceniske partnerskapet med Lasse Kolstad ble innledet med en av norsk teaterhistories største suksesser, Spelemann på taket, med 335 forestillinger fra 1968. De var alene på scenen i ekteskapsmusikalen Vi to! Vi to! (I Do! I Do!) (1969), og var senere sammen med andre aktører i kabareter og show, som Jaques Brel bur bra i Paris og er her i kveld (148 forestillinger fra 1975), Så lenge skuta kan gå (211 forestillinger fra 1978) og den vemodige Sondheim-kabareten Send inn ein klovn! (1984).

Viktig var også onewoman-showet Song Of Sølvi, den første norske forestillingen med denne betegnelsen, og samarbeidet med Rolf Just Nilsen i L/L Wang og Nilsen. Tidvis spilte hun også revy, og fremførte i 1969 Alfred Næss' Hollywood-­parodi «Song Of Norway» i Den skal tidlig krøkes på Chat Noir med stor energi, også på singel.

I ettertid vil hun likevel først og fremst bli stående som en av de mest sentrale aktørene i uroppføringene av tre av Egil Monn-Iversens beste musikaler. Hun var Laura Isaksen i Bør Børson jr. (1972, filmatisert i 1974), Hønse-Lovisa i Ungen (1973, filmatisert i 1974) og Nille i Jeppe (1976), roller som både dramaturgisk og musikalsk er skreddersydd til talentet hennes.

Hun spilte også Brecht flere ganger, hun var Bestemor Skogmus i Klatremus og de andre dyra i Hakkebakkeskogen, både på plate (1966) og mange år senere på Oslo Nye Teater, og markerte seg som en innsiktsfull karakterskuespiller i rene taleroller, både i komedier og drama. På 80-tallet var hun Tonetta (moren) i Trost i Taklampa, Mrs. Higgins i My Fair Lady (Chateau Neuf, 1986), og avsluttet sin scenekarriere igjen som Golde i Spelemann på taket på Det Norske Teatret i 1987.

Tidligere på 80-tallet hadde hun også gjestet på Oslo Nye Teater i komedien Dampen, og hos Dag Frøland på Chat Noir, der hun rev ned huset med «Vi dauer», en nitrist parodi på Wenche Myhres «Vi lever».

Gjennom tre tiår var hun en av de mest benyttede artistene i norsk TV. Hun var selve stjernen, både som Monn Keys-medlem og som solist, i seriene Slagerparaden (1960) og Prospektkortene (1963). Showet That´s Entertainment (1966), bygget opp rundt henne, ble prisbelønnet i Montreux, og medførte internasjonale engasjementer av en type som den gang var helt usannsynlige for en norsk underholdningsartist. Hun gjestet USA i Ed Sullivans berømte TV-show, der hun sang «Getting To Know You» (fra The King And I) på engelsk og norsk, og opptrådte med Jack Parnells orkester på Palladium i London, blant annet med en jazzifisert versjon av «Ola, Ola min eigen unge».

Det ble senere bygget flere norske TV-show rundt henne, ved siden av at hun var en av hovedaktørene i den store serien Musikkspill (ca. 1980). Hun ble portrettert av Harald Tusberg i et eget Si det som det er på 70-tallet, intervjuet i DaCapo i 1995 og er blitt portrettert av Andreas Diesen, men sluttet å opptre i 1987. Hennes siste plateinnspilling var en vise av August Mauritzen på Oslo-platen Jeg har mitt hjerte i Oslo (1979).

Selv om hun tidlig i løpebanen ofte sang søte ballader med klar og uskyldsren pikestemme, utvik­let hun etter hvert en kraftsyngende, ganske skarp «belter»-stemme, typisk for den eldre Broadway-stilen, i nært slektskap med amerikanernes legendariske Ethel Merman, den originale Annie Oakley. «Belting» er populærmusikkens pendant til de voldsomste Wagner- og Richard Strauss-rollene, og var helt nødvendig i moderne musikkteater før «myggene» gjorde det mulig å synge med typisk mikrofonstemme.

Med robust humør, ekte pasjon, stort utspill og kraftige lunger ble Sølvi Wang den første norske mester i genren, og dermed forsvant den intime studiostemmen. «Belting» er sjelden egentlig pent, men svært effektivt. Det er tvilsomt om noen igjen vil få en så dominerende posisjon over så lang tid i norsk musikkteater som Sølvi Wang hadde på Det Norske Teatret.

Sølvi Wang gikk bort 31. mai 2011, 81 år gammel. I 2012 samlet Normann Records 25 av hennes innspillinger for HMV, Philips og Triola fra 1950-tallet på en digital utgivelse.

Hele eller deler av biografien er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.

Medlem i

Oslo Harmonikvartett
The Monn Keys Sang (1948-1964)

Utgivelser (album)

Sølvi Wang
Sølvi Wang
2012