Fra Rockheims samlinger

  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
Se mer på Digitalt Museum

Revisjonshistorikk

Gjør endringer

Grynet Molvig

Født: 23. desember 1942
Også kjent som: Anna-Kristin Molvig
Fra: Rygge

Anna-Kristin Molvig, f. 23.12.1942 i Rygge, sanger og skuespiller. Grynet Molvig debuterte i radioen som 12-åring og var vokalist i Kjell Karlsens orkester fra slutten av 50-tallet. Hun debuterte på plate med en duett med Egil Ellingsen, «Jeg har savnet deg min venn» (1960), fulgt av solodebuten «Alle hjerter slår hvor Elisabeth går»/«Alexander». Hun ga ut til sammen sju singler med Kjell Karlsens orkester og med Willy Andresens kvintett før hun fikk sitt kommersielle gjennombrudd med skillingsviseparodien.. Les mer..

Anna-Kristin Molvig, f. 23.12.1942 i Rygge, sanger og skuespiller. Grynet Molvig debuterte i radioen som 12-åring og var vokalist i Kjell Karlsens orkester fra slutten av 50-tallet. Hun debuterte på plate med en duett med Egil Ellingsen, «Jeg har savnet deg min venn» (1960), fulgt av solodebuten «Alle hjerter slår hvor Elisabeth går»/«Alexander». Hun ga ut til sammen sju singler med Kjell Karlsens orkester og med Willy Andresens kvintett før hun fikk sitt kommersielle gjennombrudd med skillingsviseparodien «Det var du som sa nei» (1962, 14 uker på VG-lista, 3 som nr. 1) – opprinnelig B-siden til «Cinderella».

På dette tidspunkt hadde hun allerede nådd nasjonal berømmelse med filmen Sønner av Norge (1961) og hyppige opptredener i TV. Hun var fra begynnelsen aktiv som jazzsanger i Oslomiljøet, og fikk også vise at hun kunne «swinge» i radio- og TV-sammenheng, men plateselskapet våget ikke å satse «smalt» på en så sjarmerende, for ikke å si smellvakker ungjente med folkelig appell. De ønsket tydeligvis heller ikke å bruke mye penger på henne, for de fleste av de ytterligere ti singlene hun ga ut på RCA til 1965, er sunget til innkjøpte, langt fra skreddersydde svenske orkesterbakgrunner, signert Mats Olsson. Disse lettbeinte slagerne kledde henne dårlig.

Men i 1963 klarte hun å snike seg inn på VG-lista igjen med «Ser du Jan, så hils fra meg» og «Lykkeland». I 1964 ble 15 av singelkuttene samlet på LP-platen Grynet Molvig. Samme år debuterte hun som revyskuespiller på Chat Noir. Mest interessante av RCA-innspillingene hennes er Grand Prix-singlene «Ingen blomster»/«Far Cha Cha» (tekst Alf Prøysen) (1961) og «Med lokk og lur»/«Karusell» (1965), ved siden av gode norske versjoner av Woody Guthries «This Land Is Your Land» («Det er ditt land», 1963), Barbra Streisands «My Coloring Book» («Vals Palett», 1963), «Hello Dolly» (1964) og landeplagen «Jenka» (1965).

Etter å ha oppnådd skandinavisk berømmelse via Nordvisjonsserien Prospektkortet fikk hun den kvinnelige hovedrollen mot Dirch Passer i den svært påkostede skandinaviske filmmusikalen Blåjackor (1964), og året etter var hun den mystiske Nel Shaiba i Stompa forelsker seg, der hun sang den forføreriske «Jeg ser i din hånd» og duetten «Blomterbossanova» med Kirsti Sparboe av Egil Monn-Iversen og Alfred Næss.

I 1966 vant hun den norske Grand Prix-finalen med Arne Bendiksens «Intet er nytt under solen», men siden det var uoffisielt bestemt at Åse Kleveland, som sang sangen med lite orkester, skulle representere Norge uansett vinnermelodi, ble hun forbigått. Hun spilte inn det lille orkesterarrangementet på en singel, koblet med årets tredjeplass, Jolly Kramer-Johansens «Ung og forelsket».

Et kort teatersamarbeid med instruktøren Kirsten Sørlie ga mersmak, og Grynet Molvig nedla popkarrieren for alltid etter singelen «Kom, ta min hånd»/«Skrift i sand» (1967), der B-siden er en fin norsk versjon av Antonio Carlos Jobims «Corcovado». Året etter fikk hun mye oppmerksomhet for samarbeidet med den store svenske jazzpianisten og arrangøren Bengt Hallberg på turné, og på singelen «Ola, Ola, min eigen unge»/«Eg ser deg ut for gluggen» – et av de få eksemplene på vellykkede norske visejazzinnspillinger i samme stil som Monica Zetterlund bygget mye av sin karriere på.

I det hele tatt ble det mye jobbing i Sverige, og etter det sensasjonelle seriøse skuespillergjennombruddet som den kreftsyke jenta i Åke Falcks film Prinsessan (1966), som resulterte i prisen for beste hovedrolle ved filmfestivalen i Moskva, har hun nesten utelukkende arbeidet der. På denne tiden brøt hun totalt med popimaget, erklærte seg radikal, giftet seg med komponisten Alfred Janson, og gjestet norsk film som revolusjonsleder som blir korsfestet i Døden i gatene (1970). Her sang hun to Brecht-inspirerte sanger av Egil Monn-Iversen og Klaus Hagerup, tittelmelodien og «Frossen vals», utgitt på single.

I Sverige fikk hun teatergjennombrudd mot Lars Ekborg i komedien En flicka på gaffeln på Intiman i Stockholm (1967), og hun var med i Hans Alfredsson og Tage Danielssons banebrytende Schubert­revy Spader, Madame! (1969, også TV og plate). For dem har hun hatt hovedroller i filmene Mannen som slutade röka (1972) og Sopor (1981), som en syngende dronning Silvia. I 1969–82 var hun fast ansatt ved Stockholms Statsteater, der hun blant annet spilte i revyen Galakväll (1973), var Kunigunda i musikalen Optimisten (1974) og i 1976 Marianne i Molieres Den girige og Marilyn Monroe i Kennedys Barn av Robert Patrick.

I 1978 spilte hun mot Zarah Leander i Steven Sondheims musikal A?Little Night Music, basert på Ingmar Bergmans Sommarnattens leende. Hun har hatt hovedroller i to store Strindberg-serier på svensk TV, Röda Rummet (1970) og En dåres försvarstal (1976), der nakenscenene hennes ble heftig debattert i norsk presse. Hun har flere ganger samarbeidet med Povel Ramel, som skrev «Droppen från New Orleans» for henne til Bosse Parneviks revy på China (1982). Hun var en av elskerinnene i Ramels TV-serie Semlons Gröna Dalar (1977, også plate), den tiende greske musen, hun med populærmusikken, i revyen Minspiration (1981, også TV og plate), og alternerte med Wenche Myhre i Knäpp igen på Cirkus (1992, også TV og plate).

Bortsett fra utgivelser av musikk fra revyene, har hun ikke vært særlig aktiv som plateartist i Sverige. På Älskog (1974) synger hun jazzarrangementer av folkeviser om kjærlighet, og hun har deltatt på en LP med tekster av lyrikeren Lars Forsell, Solen lyser på havet blå (1971). Mest oppmerksomhet fikk hun for samarbeidet med Alfred Janson på Grynet sjunger Grieg (1974), der hun synger jazzarrangementer av «Solveigs sang», «Solveigs vuggesang» og de fire salmene «Hvad est du dog skjøn», «Guds søn har gjort mig fri», «Jesus Kristus er opfaren» og «I himmelen» med Göteborgs Kammarkör. Dette er en modig og fint gjennomført innspilling, som den gang ikke kunne selges i norske butikker, da det «vanæret» Griegs musikk.

Grynet Molvig har opptrådt i Norge med lange mellomrom, som oftest i nostalgisk sammenheng på TV. I 1973 sang hun, til mye forargelse, ikke minst fra operaens «seriøse» sangere, hovedrollen i Alfred Janson og Anders Byes syngespill Et fjelleventyr på Den Norske Opera. Hun var fru Bastian i Bente Erichsens filmatisering av Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by (1988), og i 1990 erstattet hun Liv Ullmann i Noel Cowards Private Lives på Victoria Teater.

I 1996 ble hun ført sammen med Kjell Karlsen igjen i et DaCapo-program fra Bergen. Grynet Molvigs potensiale som jazz- og visesanger er aldri blitt utnyttet fullt ut, og det er typisk at i den grad hun har fått spille inn materiale som er henne verdig, så har det, med et par enkelte unntak, skjedd i Sverige. Til tross for dette og det faktum at hun bare sjelden har opptrådt i Norge siden midten av 60-tallet, huskes hun som en av de viktigste norske 60-tallsstjernene.

Hele eller deler av biografien er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.