Gjør endringer

Dollie De Luxe

Også kjent som: Dollie
Fra: Oslo

Duo bestående av Benedicte Adrian, f. 22.10.1963, og Ingrid Bjørnov, f. 5.12.1963. Talent, selvtillit, kreativitet og mot – det er stikkord for kvinnene Benedicte Adrian (vokal) og Ingrid Bjørnov (vokal, keyboard), som gjennom hele sin karriere har satset alt for å virkeliggjøre sine drømmer og ideer. Disse drømmene har resultert i ovasjoner, suksesser, prisbelønte plater og gigantiske turneer, og noen nedturer, ikke minst en hyppig omtalt milliongjeld etter satsingen i London. Men ingen av disse nedturene har klart å.. Les mer..

Duo bestående av Benedicte Adrian, f. 22.10.1963, og Ingrid Bjørnov, f. 5.12.1963. Talent, selvtillit, kreativitet og mot – det er stikkord for kvinnene Benedicte Adrian (vokal) og Ingrid Bjørnov (vokal, keyboard), som gjennom hele sin karriere har satset alt for å virkeliggjøre sine drømmer og ideer. Disse drømmene har resultert i ovasjoner, suksesser, prisbelønte plater og gigantiske turneer, og noen nedturer, ikke minst en hyppig omtalt milliongjeld etter satsingen i London. Men ingen av disse nedturene har klart å ta knekken på jentene. Snarere tvert imot.

Benedicte og Ingrid er på mange måter den norske populærmusikkens svar på Tuppen og Lillemor. De inngikk et livslangt vennskap i sandkassen, og begynte å skrive sanger sammen på pikerommet mens jevnaldrende venninner løp etter gutter. Jentene var ikke kommet lenger enn til midten av tenårene da de fikk kontrakt som Dollie med plateselskapet dB Records, ledet av Ole A. Sørli (fra Cool Cats), etter å ha debutert på radio 18. januar 1979 med en versjon av ABBA-låten «Summer Night City» innspilt på badet. Sørli skulle bli jentenes viktigste støttespiller de neste 15 årene, både som produsent, tekstforfatter og manager.

Albumet Første akt (1980) ble en suksess med 52 000 solgte eksemplarer og Spellemannprisen. Musikken var tydelig inspirert av artister som Kate Bush og ABBA, med den forskjellen at dette var to 16-åringer som sang på norsk. Musikerne som backet dem var gamlekarene i Popol Ace. Dollie-jentene støtte samtidig på sitt første problem: Det viste seg at omslaget hadde for store layout-messige likheter med det amerikanske bandet Blondies LP Eat To The Beat, og Første akt måtte trekkes tilbake for å bli utstyrt med et litt annet omslag.

Sørli startet nytt plateselskap i 1981, NotaBene Records, og Dollie slo følge med ham. Dollie's dagbok ble utstyrt med et originalt utbrettomslag, og var musikalsk sett et hakk mer rockete enn debuten. Musikere var medlemmer av Popol Ace og Lava. Salget stoppet på 24 000, men til gjengjeld begynte utlandet å interessere seg for den unge duoen. Dette førte til at albumet First Act (1982) ble spesiallaget for det europeiske markedet. Innholdet var sanger fra de tre første platene, men med engelske tekster. 5000 eksemplarer fant veien inn i norske samlinger.

Rampelys var en ny plate med fengende og tidsriktig pop, med mange av landets beste musikere som støttespillere, blant dem Lava, Marius Müller og Freddy Lindquist. Som helhet var dette et gjennomført album, men bare 8000 fant det bryet verdt å kjøpe det. Sørli forsøkte på denne tiden å lansere Dollie i Japan. Dollie's Diary – bestående av sanger fra de to første platene – ble utgitt høsten 1982 samtidig med en tre uker lang turné, men suksessen var for beskjeden til at det var noen vits i å satse videre på Japan. Benedicte og Ingrid dro hjem igjen og holdt 120 konserter i løpet av det neste året.

I 1984 bestemte jentene seg for å utvide artistnavnet sitt fra Dollie til Dollie de Luxe etter at de vant den norske finalen i Melodi Grand Prix med «Lenge leve livet» i 1984, med filler i håret og en koreografi som inneholdt skigåing. I den internasjonale finalen ble det 17. plass. Senere samme år presenterte Adrian og Bjørnov det første resultatet av en gammel drøm om å sammensmelte rock og opera. Albumet Dollie de Luxe (1984) inneholdt «Queen Of The Night»/«Satisfaction», der rockeklassikeren til The Rolling Stones ble forenet med romantiske toner fra Wolfgang Amadeus Mozarts Tryllefløyten. Egil Eldøen og Håkon Iversen deltok som vokalister på dette kuttet. Resten av platen var mer vante toner fra duoen, men nå sang de på engelsk. Det var likevel koblingen rock og opera som sørget for at jentene havnet på hitlistene i Frankrike, på TV i Italia og på turné i Canada.

Salget av Dollie de Luxe hadde stoppet på 11?000 i Norge, men ting var i ferd med å snu. «Queen Of The Night»/«Satisfaction» var bare forretten – hele den neste produksjonen ble viet til sammensmeltinger av rock og opera. Således ble musikken til Beatles, Spencer Davis Group og andre 60-tallshelter fusjonert med gamle mestere som Verdi, Mozart, Bizet og Lehár. Rock vs. Opera (1986) solgte 35 000 og la grunnlaget for jentenes opus maximum – Which Witch.

Which Witch var en fullbåren musikal der handlingen var basert på den tragiske historien om Maria Vittoria di Benevento, som ble brent på bålet som heks. Ideen var hentet fra boka Malleus Maleficarum (Heksehammeren), selve læreboken i hekseforfølgelse, skrevet av to tyske inkvisitorer og utgitt i 1487. Musikalen ble en stor suksess, og samtidig en av norgeshistoriens dristigste satsinger. Verket hadde premiere under Festspillene i Bergen 27. mai 1987 og ble utgitt på plate allehelgensnatt, 31. oktober. Musikalsk sett er Which Witch enestående i norsk sammenheng. Benedicte Adrian gjorde sitt livs vokale innsats, og Ingrid Bjørnovs arrangementer grenset til det geniale. Helen Hampton skrev mange av tekstene, og blant musikerne var Aage Kvalbein, Bugge Wesseltoft, Knut Skram, Kjetil Bjerkestrand og Lars Klevstrand. Selvfølgelig fikk de Spellemannprisen.

Plateversjonen ble etterfulgt av flere turneer, samt boka Satans kvinnfolk, forfattet av Hege Duckert i samarbeid med Adrian og Bjørnhov. Rollelisten på konsertversjonen av Which Witch inkluderte bl.a. Kjersti Berge (Kvinner på randen) og Jahn Teigen – sistnevnte som skremmende troverdig bøddel. To gedigne forestillinger på Slottsfjellet i Tønsberg 3. og 4. juli 1990 ble spilt inn og gitt ut på dobbel LP/CD. Det ble også laget en video som ble sendt på TV nyttårsaften.

Høsten 1992 gikk den ultimate drømmen i oppfyllelse: Which Witch ble satt opp i et teater i Londons West End. Før jentene var 30, sto de ansvarlige for en egenkomponert musikal i London. Det burde gått bra, kvaliteten og handlingen tatt i betraktning, men musikalen ble belønnet med nådeløs slakt i de fleste britiske aviser etter premieren 22. oktober 1992. Fullstendig fiasko var det imidlertid ikke: Which Witch ble spilt 76 ganger og sett av 37 000 før den ble tatt av plakaten. Da hadde den spilt inn 7,5 millioner kroner. Kostnadene var på 19 millioner.

Et britisk filmteam hadde fulgt Which Witch fra planlegging til avslutning, og dette resulterte i en timelang TV-dokumentar som ble sendt på NRK 27. februar 1993. Samtidig ble musikalen sendt ut på plate for tredje gang – denne gang i sceneversjonen fra London. Hjemme i Norge ble det foretatt mange og lange forhandlinger om nedbetaling av gjeld, samtidig som jentenes mest suksessrike turné ble gjennomført. Sommeren 1993 ble Which Witch fremført for mer enn 100 000 tilskuere. Da de satte punktum for heksemusikalen i 1994, hadde Benedicte og Ingrid levd og åndet for Which Witch i sju år.

Etter en ørliten pustepause komponerte de en ny musikal i samarbeid med Ole Sørli og Hans Rotmo. Henriette og hennes seks ekte menn var en langt mer lettfattelig og humoristisk musikal, tydelig laget for å underholde og ikke provosere. Denne turnerte de med sommeren 1995, med et persongalleri som inkluderte Sven Nordin, Helge Jordal og Paul Ottar Haga. 60 000 tilskuere møtte opp på konsertene, mens 10 000 kjøpte albumet Prinsessens utvalgte, som inneholdt musikk fra forestillingen.

Albumet Adrian/Bjørnov (1999) markerte en omstart i karrieren. Artistnavnet Dollie de Luxe var historie – nå søkte Benedicte og Ingrid tilbake til utgangspunktet for å finne ut om de fremdeles var kreative sammen. Den nye platen viste på mange måter tverrsnittet av duoens kunstneriske uttrykk. Det meste var lett og fengende pop med tekster fra to venninner som nå var blitt modne kvinner, men man hørte også gjenklangen av det mektige fra Which Witch. Samtidig var dette en moderne plate, godt hjulpet frem av produsent og medmusiker Javed Kurd.

En ny musikal ble fremført i 2001 med Jannike Kruse som Nancy og Marian Aas Hansen som bestevenninen, denne gang på oppdrag fra Klaus Hagerup og Nils Nordberg, som hadde forfattet et manus om ungpikehelten Nancy Drew – bedre kjent som romanfiguren Frøken Detektiv. Kriminalmusikalen Den syngende Frøken Detektiv og mysteriet på Grevly ga jentene en mulighet til å utfolde seg uten å tenke på prestisje og tunge kostnader. Musikken ble ikke utgitt på plate – den eneste utgivelsen fra musikalen var en single som bare ble sendt ut til radiostasjoner. Sangen om Nancy Drew ble imidlertid inkludert på samleplaten Dollie's beste, som kom i august 2001.

De to har markert seg kraftig i norsk musikkliv også som soloartister. Benedicte Adrian opptrådte første gang på egen hånd i desember 1988, da hun debuterte på Den Norske Opera i rollen som «Nattens dronning» i Mozarts Tryllefløyten. Året etter sang hun med Bergen Oratoriekor og Bergen filharmoniske orkester. Hun har lånt stemme til flere Disney-tegnefilmer, og bosatte seg siden i Frankrike.

Ingrid Bjørnov har gjort seg bemerket på en rekke områder. Først og fremst som arrangør og kapellmester i en rekke musikaler og teateroppsetninger, men også gjennom rollen som programleder i TV og radio. Hun har hatt stor suksess med showene Eskorteservice for hverdagsmennesker og Klassisk hærverk. Hun har også gitt ut soloplaten Eskorteservice (2002).

Hele eller deler av biografien er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.

Medlemmer

Benedicte Adrian Vokal
Ingrid Bjørnov Vokal, tangenter