Fra Rockheims samlinger

  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
  • Plakat
Se mer på Digitalt Museum

Eksterne lenker

Revisjonshistorikk

Gjør endringer

a-ha

Dannet: 1982
Splittet: 4. desember 2010
Også kjent som: Bridges
Fra: Oslo

Popgruppe startet i 1982 av Morten Harket (vokal), Pål Waaktaar-Savoy (gitar, vokal) og Magne Furuholmen (keyboards, vokal). a-ha var de første norske artistene som toppet den amerikanske hit-listen og ble globale popstjerner. Tatt i betraktning den lange karrieren, de imponerende produksjonene og de høye salgstallene over hele verden, må a-ha regnes som Norges viktigste popnavn. Gruppen har også en historie som kunne gått rett inn i en moderne gjenskriving av eventyrene om Askeladden. Historien om a-ha er fortellingen om.. Les mer..

Popgruppe startet i 1982 av Morten Harket (vokal), Pål Waaktaar-Savoy (gitar, vokal) og Magne Furuholmen (keyboards, vokal). a-ha var de første norske artistene som toppet den amerikanske hit-listen og ble globale popstjerner. Tatt i betraktning den lange karrieren, de imponerende produksjonene og de høye salgstallene over hele verden, må a-ha regnes som Norges viktigste popnavn. Gruppen har også en historie som kunne gått rett inn i en moderne gjenskriving av eventyrene om Askeladden. Historien om a-ha er fortellingen om tre unge menn med urokkelig tro på seg selv og sin kunst. Det er også en historie som bekrefter påstanden om at hardt arbeid og utholdenhet er like viktig som talent i popbransjen.

Forløperen til a-ha het Bridges og var et psykedelisk konsept ledet av Magne Furuholmen og Pål Waaktaar. De to begynte å spille sammen før tenårene hjemme på Manglerud i Oslo. Bridges ga ut en LP i 1980, men ble oppløst året etter. Magne og Pål ville leve av musikken og hadde store ambisjoner. Med dette som drivkraft skrapte de sammen en passelig pengesum, og i november 1981 satte de seg på flyet til London. Pål skrev dikt og tekster, mens Magne tegnet og malte – musikk ble det lite av under dette første englandsoppholdet. Pengesummen skrumpet raskt, og returen til Norge skjedde sommeren 1982 via Nederland, hvorfra de haiket seg nordover, for til slutt å spasere inn i Norge over Svinesundsbroen.

I forkant av returen til Norge hadde Pål og Magne stadig oftere tenkt på en bekjent med navnet Morten Harket. Han hadde prøvesunget for dem i Bridges, og de bestemte seg for å invitere ham med i prosjektet sitt. Askergutten og teologistudenten Harket hadde bakgrunn både som bassist og trommeslager i diverse band, i tillegg til å ha vært aktiv innen Ten Sing-bevegelsen. Da Magne og Pål oppsøkte ham i september 1982, var han vokalist i bluesbandet Soldier Blue. Magne og Pål la frem sine ambisiøse planer, og ville ha Morten med seg tilbake til London. Han slo til, og først på dette tidspunktet begynte utformingen av det som skulle bli popbandet a-ha. Gruppenavnet ble til ved en misforståelse, Morten nevnte AHA fordi han hadde sett det i Påls notatbok og trodde det sto på en liste over navneforslag. I virkeligheten var det bare et ord i en sangtekst, men alle var enige om at det var et perfekt navn – ikke minst fordi det kunne sies av mennesker over hele verden. Stavemåten med bindestrek ble til senere, av hensyn til uttalen.

Den nye trioen laget en prøveinnspilling på spartansk utstyr på en hytte i Nærsnes, og i januar 1983 dro de tilbake til London. Etter noen måneders slit ble det imidlertid klart at de var avhengige av bedre innspillinger. Morten og Magne dro derfor tilbake til Norge og jobbet på Dikemark Sykehus for å skaffe mer penger. En måneds tid senere returnerte de. Nye innspillinger ble gjort i Rendezvous Studio i Sydenham, Sør-London, og helt tilfeldig begynte ting å skje. John Ratcliff, en av drivkreftene i studioet, likte det han hørte, og sendte et opptak til en venn av seg. Denne vennen var Terry Slater, en mann som hadde vært delaktig i suksessen til artister som Queen, Kate Bush, Sex Pistols og Duran Duran. Han hadde også vært bassist, bl.a. for Everly Brothers. Slater ble overbegeistret, og han forespeilet allerede på dette tidlige tidspunktet en lysende karriere for de tre norske guttene. Han ble deres manager på heltid.

Ved hjelp av sine forbindelser klarte Terry Slater å skaffe a-ha kontrakt med Warner Brothers Records. Stjerneprodusent Tony Mansfield ble hyret og det fasjonable Eel Pie Studio booket, og sommeren/høsten 1984 ble innholdet på Hunting High And Low utformet. «Take On Me» ble utgitt som single og video på senhøsten 1984, i regi av Warner Brothers’ London-kontor, men singlen slo bare an i Norge, der den nådde 3. plass. Hjemme i Norge flirte programleder Rita Westvik da hun introduserte de tre målbevisste guttene i TV-showet Lørdags­sirkus.

Toppfolkene på Warner Brothers’ USA-kontor bestemte seg for å overta styringen. Produsent Alan Tarney ble hyret til å være produsent på en ny versjon av «Take On Me», og Mike Patterson ble satt til å lage en oppsiktsvekkende video sammen med regissøren Steve Barron. Nå satset selskapet på at a-ha skulle vinne musikkanalen MTV og deretter verden. Gruppen ble lansert nærmest som en fer-digpakke for tenåringer, hvor musikk og image var tidsriktig og forsiktig nyskapende og trendsettende. Videoen som ble laget til den nye versjonen av «Take On Me», var en banebrytende miks av vanlig fargefilm og svart-hvitt-animasjonsfilm. Den besto av mer enn 3000 tegninger og kostet 1,3 millioner kroner å lage. Det var verdt prisen. Videoen vant hele seks av bransjebladet Billboards ti videopriser for 1985. 19. oktober 1985 skjedde det som man tidligere hadde trodd var umulig: Et norsk band gikk til topps på den amerikanske Billboard-listen – verdens viktigste hitliste. Singlen toppet til slutt i 15 land og solgte fire millioner. a-ha var verdensstjerner og hadde skrevet seg inn i norgeshistorien. 25. januar 1986 nådde de et nytt mål da «The Sun Always Shines On T.V.» gikk til topps i England. Ytterligere to sanger fra debutalbumet ble hits, «Train Of Thought» og tittelkuttet.

Forventningene foran gruppens andre album Scoundrel Days var skyhøye, men a-ha innfridde. Platen inneholdt hits som «I’ve Been Losing You», «Cry Wolf» og «Manhattan Skyline», og produsent for de fleste låtene var Alan Tarney. Det var en heltent trio med repertoaret fullt av slagere som holdt sine første konserter i hjemlandet vinteren 1987. Etter en verdensturné og en spesialutgivelse i Sør-Amerika, ble a-ha invitert til å levere tittelmelodien til James Bond-filmen The Living Daylights i 1987. Denne låten ble også inkludert på trioens tredje album, Stay On These Roads, utgitt i april 1988 og igjen med Alan Tarney som produsent. Fire av låtene herfra ble nye hits: tittelkuttet, «The Blood That Moves The Body», «Touchy!» og «You Are The One». Albumet som helhet avslørte imidlertid at en viss slitasje hadde sneket seg inn, og en tid for pause og familieliv måtte til for at gløden og arbeidslysten skulle komme tilbake.

Det var et revitalisert a-ha som vendte tilbake høsten 1990 med East Of The Sun, West Of The Moon. Medlemmene fremsto som mer modne, og musikken hadde et mer voksent, organisk uttrykk med utstrakt bruk av piano, orgel, gitar og ekte trommer. Dette kom best frem i albumets første single, en moderne og behagelig omarrangert versjon av Everly Brothers-klassikeren «Crying In The Rain». Også oppfølgersinglen «I Call Your Name» ble en hit. East Of The Sun, West Of The Moonslo fast at a-ha besto av noe langt mer enn tre pene popstjerner – dette var artister i verdensklasse, og den nye platen deres staket ut den musikalske veien videre. Produsenter for albumet var Chris Neil og Ian Stanley.

I kjølvannet av den gjenvunne gnisten ble samlingen Headlines And Deadlines (1991) utgitt. Denne inneholdt en ny låt, «Move To Memphis», som også ble inkludert på neste album, Memorial Beach (1993), som ga a-ha ytterligere to hits: «Dark Is The Night» og «Angel». Her ble stilen fra East Of The Sun utviklet så kraftig at det var vanskelig å tro at dette var det samme bandet som åtte år i forveien hadde erobret verden med den synth-drevne «Take On Me». Sammen med produsent David Z (kjent for sitt arbeid med Prince) skapte a-ha et visuelt, nesten filmatisk lydbilde som passet godt til de nye, reflekterende komposisjonene. Musikken var i store deler innspilt «live» i studio med Jørun Bøgeberg (bass) og Per Hillestad (trommer). I intervjuer uttrykte de tre medlemmene glede over å ha funnet en stil de mente var riktig for a-ha. Likevel valgte de i 1994 å skille lag for en stund. Gruppen hadde nå solgt nærmere 20 millioner plater totalt. Dét var det bare ABBA av skandinaviske artister som hadde gjort før dem. I 1994 ga a-ha ut singlen «Shapes That Go Together», som var den offisielle sangen for Paralympics på Lillehammer.

Pausen ble brukt fornuftig. Morten Harket ble soloartist og beviste at han sto fjellstøtt på egne ben. Pål Waaktaar giftet seg med sin mangeårige kjæreste Lauren Savoy, tok navnet Paul Waaktar-Savoy og startet bandet Savoy med henne. Magne Furuholmen utviklet sitt kunstneriske talent med maleriutstillinger og filmmusikk, det siste både under sitt eget navn og psevdonymet Timbersound. Han har gitt ut soloalbumene Past Perfect, Future Sense(2004) og A Dot Of Black In The Blue Of Your Bliss (2008), og to album som medlem av Apparatjik (2010 og 2012). I det bandet spiller han med Guy Berryman fra Coldplay, Jonas Bjerre fra Mew og den svenske produsenten Martin Terefe. Først ved tusenårsskiftet var tiden inne for å samles igjen under gruppenavnet a-ha.

Forventningene var store, men det var også skepsisen. Kunne fire voksne menn rundt de 40, som opprinnelig hadde vært tenåringsidoler, klare å gjenerobre tronen som Norges ledende popgruppe? Den første singlen, «Summer Moved On», feide all tvil til side. En forsmak på Nobelkonserten i Oslo høsten 1998 ble gitt bare for å skjerpe appetitten. Den store relanseringen av a-ha skjedde under utdelingen av Spellemannprisen tidlig i 2000, etterfulgt av albumet Minor Earth/Major Sky i april. På dette albumet klarte a-ha å koble stilen fra Me­morial Beach med det som hadde vært varemerket på gruppens tidligste utgivelser: den kommersielle, men like fullt innbydende nynnbarheten. Flere av låtene ble hits, deriblant tittelkuttet og en ny versjon av Savoy-låten «Velvet» – ledsaget av en video som skapte debatt. Videoen flørtet med døden og nekrofili, med handling lagt til et likhus. Regissør var Harald Zwart, og videoen fikk Spellemannpris for beste video i 2000. Flere produsenter var involvert, deriblant Roland Spremberg og Kjetil Bjerkestrand. Blant deltakerne var Frode Unneland fra Savoy og Simone Larsen fra D’Sound.

Lifelines fra 2002 var et skritt i begge retninger. Den modne musikken ble beholdt, men arrangementene og lydbildet hadde mange likheter med produksjonene fra 80-tallet. Magne fremsto som en like aktiv komponist som Pål – ofte i samarbeid med Morten, som i albumets første hit, «Forever Not Yours». Syv forskjellige produsenter var involvert, uten at det gikk på bekostning av albumets helhet. Svenskene Sven Lindvall og Per Lindvall deltok på henholdsvis bass og trommer, mens Anneli Drecker (fra Bel Canto) sang duett med Morten på to kutt: «Lifelines» og «Turn The Lights Down». Førstnevnte og «Forever Not Yours» ble hits. Gruppens vellykkede comeback ble dokumentert på en dobbel konsert-CD i 2003, og hele den usminkede historien ble fortalt i boken The Swing Of Things,skrevet av Jan Omdahl i 2004. Den kom i en oppdatert utgave i 2010.

a-ha hadde tidligere spilt for 198 000 tilskuere i Rio de Janeiro i 1991, og i 2005 var nærmere 150 000 til stede på deres gratiskonsert i Frognerparken i Oslo. Analogue ga dem hits med «Celice» i 2005 og «Analogue (All I Want)» i 2006. Sistnevnte var deres første store britiske hit på 13 år. I 2009 ble det klart at a-ha skulle oppløses etter et siste album. Foot Of The Mountain fikk blandet kritikk, men tittelkuttet ga trioen en hit i Norge og Tyskland. Deres siste single, «Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)», ble en liten hit i Norge og Tyskland. Etter en lang avskjedsturné holdt a-ha sin siste konsert i Oslo Spektrum 4. desember 2010. Året etter framførte imidlertid a-ha «Stay On These Roads» på minnekonserten for terrorofrene 22. juli.

a-ha har for lengst skrevet seg inn i historien som Norges fremste musikalske eksportartikkel. Men gruppen er langt mer enn det; a-ha er selve beviset for unge nordmenn at det er mulig å slå gjennom i utlandet, selv om man kommer fra et lite land som frem til 1985 var kjent for sitt heller mikroskopiske bidrag til verdens popmusikk. Morten Harket, Paal Waaktaar-Savoy og Magne Furuholmen har gitt Norge en stolthetsfølelse og selvsikkerhet som var helt utenkelig for bare 20 år siden. Utvidete utgaver av Hunting High And Low og Scoundrel Days ble utgitt i 2010. Året etter havnet de på hhv. 2. og 3. plass i Morgenbladets kåring av tidenes beste norske album. I den anledning ble det skrevet bøker om Hunting High And Low av Larissa Bendel og Scoundrel Days av Frode Grytten.

I 2011 var a-Ha en av fem artister og grupper som ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame -- en æresbevisning som hedrer personer som har hatt stor betydning for norsk populærmusikks utvikling og utbredelse. Høsten 2012 ble trioen tildelt St. Olavs orden av 1. klasse. I desember 2014 kom nyheten om at a-ha skulle opptre på Rock in Rio-festivalen i 2015. I juli 2015 fikk vi den første forsmaken på et helt nytt album, som i september ble utgitt som Cast in Steel. Albumet debuterte på 3. plass på VG-lista, og oppnådde også gode plasseringer rundt om i Europa. En ny Norges- og Europaturné i 2016 ble filmet.

Hele eller deler av biografien er hentet fra boken "Norsk pop- og rockleksikon" fra Vega Forlag (2013). Redaktører for boken er Jan Eggum og Jon Vidar Bergan. Bidragsytere er Willy B, Arvid Skancke-Knutsen, Øyvind Holen, Svend Erik Løken Larsen, Vidar Vanberg, Marta Breen, Trond Blom, Eirik Kydland, Bård Ose, Siren Steen og Frode Øien. Boken kan kjøpes hos bokhandlerne eller bestilles direkte fra www.vegaforlag.no.

Medlemmer

Leif Johansen Bass (live 1986 og senere i studio)
Magne Furuholmen Tangenter, gitar, vokal
Morten Harket Vokal
Paul Waaktaar-Savoy Gitar, vokal
Øystein Jevanord Trommer ( - 1982)

Medvirker på

Diverse artister
Landeplage
2008
Diverse artister
Norsk Musikk I 100 - Vol. 2 Giganter
2005
Diverse artister
Absolute Norsk
1998
Franz Welser-Möst
Waltzes band
1991