Ole Anders Sørli

Ole A. Sørli (f. 12.09.1944 d. 01.08.2009) tilhører den generasjonen norske musikere som har gjort seg bemerket både foran og bak mikrofonen, og det over en tidsperiode som teller flere tiår. Fra sin spede begynnelse på tampen av 50-tallet og frem til i dag har hans virksomhet og bidrag vært av stor kulturhistorisk betydning.

Han startet sin karriere, som mange andre unge på 50-tallet, i musikkorps. Etter hvert ble det skoleband før han ble grepet av rockefeberen og fikk Elvis og Tommy Steele som forbilder. I perioden 1958-1961 var han sentral i den lokale Teenage-klubben og sørget for at klubben fikk det kulturelle løftet den trengte. Han var en ildsjel allerede da, tegnet konsertplakater og arrangerte konserter.

I 1961 ble han medlem i det som i ettertid blir stående som en av de viktigste og mest sentrale popgruppene på 60-tallet, nemlig The Cool Cats, som ble startet opp allerede i 1958 av Jan Rohde. Sørli var et sentralt medlem; han sang, spilte gitar og ikke minst så spilte han orgel. Og det var det ikke mange som gjorde på den tida! Bandet turnerte flittig disse årene, noe som også brakte dem til Hamburg, til den nå så legendariske Star Club, hvor også The Beatles hadde spilt. Sammen med blant andre Vanguards og Beatnicks var Cool Cats en av de mest sentrale og viktigste gruppene på den tida. De ga seg i september 1967.

Deretter ble det militærtjeneste for unge Sørli, men umiddelbart etter endt tjeneste var han tilbake i bransjen igjen, denne gang som salgssjef hos Arne Bendiksen AS, med ansvar for kassettproduksjonen. Han ble hos Bendiksen fra 1969 til 1971.

I perioden 1971 – 1977 var han salgssjef hos Polydor AS, og daglig leder fra 1974. Han var formann i Grammofonplategrossistenes Forening (GGF) fra 1972 til 1977, og startet sitt eget musikkforlag OAS Music i 1977. I 1980 startet han opp plateselskapet Notabene Records og stiftet samtidig FONO (Foreningen norske plateselskaper), hvor han var formann til og med 1983.

Deretter gikk det slag i slag. Han var manager for Ole I’Dole i perioden 1982-85, manager for Dollie de Luxe 1982-87, formann i Spellemannkomiteen 1986-87, daglig leder for Notabene Music ans og Dollie de Luxe ans 1988-2003, daglig leder Gull og Grønne skoger as 1994-2003, formann i Spellemannkomiteen 1998-99 og eier og styreformann i Sirius Ide as fra 2000.

I perioden 1978-2003 var omsetningen i egne/deleide selskaper ca. 125 millioner kroner.

I løpet av ovennevnte periode var han ansvarlig utgiver og produsent for det vi i dag kan kalle klassiske norske pop/rock-utgivelser. I 1977 produserte han Lirekassa med Åge Aleksandersen, i 1978 Vårens vakreste melodier med Iselin, Felicia’s svanska suite med Cornelis Vreeswijk og I Smurfeland med Geir Børresen. Sistnevnte solgte i ufattelige 270 000 eksemplarer! Samme år ga han også ut Erik Byes Norske folketoner.

I 1979 fortsatte han suksessen og ga ut Sommer i Smurfeland (102 000 eks.), Alle gode ting er Smurf (42 000 eks.), Sanger om kjærlighet med Iselin, og den første platen til Dollie, Første akt som solgte 55 000 eks. Den fikk de også Spellemannprisen for.

I 1980 var han mannen bak Fiskepudding! Lakrisbåter! med Knutsen & Ludvigsen (44 000 eks.), og året kom den andre platen til Dollie, Dollies dagbok (23 000 eks.). I 1983 kom debutalbumet til Ole I’Dole, Blond og bilig (20 000 eks.) og Rampelys med Dollie de Luxe.

I 1983 kom Juba Juba med Knutsen & Ludvigsen (110 000 eks.), et album som blir stående som et av de største klassiske popalbumene gjennom tidene i Norge.

I 1985 slapp han singelen Queen of the night/Satisfaction med Dollie de Luxe, som ble den første norskproduserte video på MTV. I 1985 kom også Popaganda med Ole I’Dole, og i 1986 kom Rock vs Opera med Dollie de Luxe. I 1987 fikk Dollie de Luxe Spellemann med albumet Which Witch, og det samme oppnådde Gustav Lorentzen med soloplaten Ludvigsens hostesaft. I 1990 kom dobbeltalbumet Which Witch på Slottsfjellet og i 1992 den doble cd-en Which Witch – London cast album, begge med Dollie de Luxe.

I 1995 slapp Sørli Prinsessens utvalgte (fra Henriette VIII) og året etter kom Knutsen & Ludvigsens beste.

Norges første musikal Which Witch (1986-1994) var Ole A. Sørlis verk, og ble opprinnelig skrevet som et bestillingsverk for konsertoppførelse under Festspillene i Bergen i 1987. I årenes løp har konsertversjonen blitt sett av 275 000 personer i ni land. I 1994 ble den oppført i Holmenkollen med 16 000 personer til stede.

Den britiske forfatteren Fay Weldon skrev det engelske librettoet, og musikalen fikk premiere på engelsk scene, på Piccadilly Theatre i London, 22. oktober 1992. Musikalen fikk tøff behandling i pressen, men i ettertid er det lett å se at dette var for nybrottsarbeid å regne. Ole A. Sørli staket veien for det som i ettertid ble en lang serie med norske utenlandslanseringer. Ikke minst kan man takke Sørli for at kirkens hus her hjemme ble scene for musikalske ytringer.

Which Witch har i løpet av årene blitt iscenesatt både for fjernsyn og teater, og har blitt solgt til teatre i både inn- og utland. Satans kvinnfolk og Henriette VIII er også musikaler signert Ole A. Sørli.

Dessverre ble musikalene ingen økonomisk suksess for Ole A. Sørli. Gjeld og renter etter London-eventyret ble på uoverkommelige 17,6 millioner kroner, og hans eneste løsning var å be om en akkord. Tvangsakkord ble begjært i 1996.

I de neste årene - til tross for akkorden - produserte og ga han ut Knutsen & Ludvigsens Beste (1996), Which Witch at the Piccadilly Theatre (1997) og Henriette VIII (1999). Utleie av rettighetene for WW til amatør- og skoleteatre i inn- og utland pågikk i perioden 2003-2005.

Høsten 2008 ble Ole A. Sørli syk og fikk påvist kreft med spredning. Han døde lørdag 1. august 2009.



Skrevet av Terje Nilsen